Forside

Knut Hamsun og Nørholm
Knut Hamsun - andre spor
Knut Hamsun på Internett
Fotogalleri

NØRHOLM før 1918
NØRHOLM 1918 - 1952
NØRHOLM etter 1952

Om Stiftelsen Nørholm
Om nettstedet
Om rettigheter

Knut hadde bygget huser før min tid. Jeg vil bare fortelle litt om noen av dem jeg på en måte var med på. Ikke at jeg brukte øks eller sag, bar planker og murstein eller ryddet tomter. Men jeg opplevde på nårmeste hold planleggingen, optimismen når byggverket så ut til å forme seg etter ønskedrømmen, et fantastisk språkbruk når småting klikket, hans sinnsro når skjebnen la alvorligere ting i veien, og sjelefreden når slaget var vunnet. For et slag var det hver gang, likegyldig om det gjaldt en uthusbygning, det huset han ville arbeide i, eller det han skulle bo i med alle sine.
     En kan kanskje si at han var byggherre av fødsel, han hadde en positiv natur og rev aldri noe ned uten for å bygge noe opp igjen. Og ofte bygget han på ny grunn. Han følte en dyp tilfredshet ved å «vøle om». Dette uttrykket fra barndommens språk brukte han med etslags behag i denne forbindelsen. Det var å gjøre det ubrukelige brukbart, det stygge pent, det skrøpelige sterkt. Han kunne la skjebnesvangre avgjørelser i en helt annen verden, som han hadde under skapelse, vente for å tinde en rive i slåtten, vøle en rive. Slåtten som han uløselig forbandt med barndommens primitive høyberging på Hamarøy.
     Og det var da vi kom dit i 1911 at han vølte om det første huset i min tid, hovedbygningen på den lille gården Skogheim, som vi nettopp hadde kjøpt. Imens losjerte vi på dampskipsstoppestedet i to små rom. Hver morgen gikk vi de par kilometerne til Skogheim for å notere oss framgangen.
      Tålmodighet var aldri hans sterkeste side, en snekker, murer eller maler kunne vanskelig holde skritt med hans heftige trang til å se verket ferdig. Av og til kunne det få følger for soliditeten, men det så han da mer bort fra, når det hastet som verst.
      Det neste han bygget, var en såkalt borgstue på Skogheim. Et temmelig stort hus i to etasjer med rom for tjenerskap (som det bruktes flust av i den tiden i Nord-land), gjesterom, matbod, vedskjul. Han reiste bort fra dette byggeriet hjemme, for han hadde selv en hel by å bygge akkurat da - Segelfoss. Han lot komme bygningsfolk fra Lofoten denne gangen, de hadde hans egne tegninger å gå etter. Mat og husrom fikk de hos oss. Jeg ble satt til å føre enslags rapport hver dag. Den måtte våre mild og beroligende (ellers kunne det komme et langt telegram), og den måtte sendes til Sortland til byggherren der hver postdag.
     Da han omsider kom hjem med Børn av Tiden i kufferten, holdt de på å legge taket. Og alt var herlighet og glede. Men så var det vel plutselig noe mistenkelig der oppe allikevel, noe han ikke riktig kunne bli klok på nedefra. Det var en kveldsstund, folkene var ikke der. Hele sitt liv var han blitt svimmel når han kom etpar meter opp i løse luften. Utsikter fra bratte styrtninger og høye tårn kunne våre så vakre de ville for ham, og aldri hadde jeg sett ham mer enn et par trinn opp i en stige. Men nå så jeg ham plutselig til min skrekk på toppen. I neste øyeblikk hugget han krampaktig hendene i en bjelke og hadde overblikket.
     Borgstuen står ennå der han satte den, jeg har nylig sett den igjen og mintes så mangt, også denne lille hendelsen.
     Enda et hus bygget Knut i løpet av de årene vi bodde på Skogheim. Det var en eneste stor stue med kvadratisk gulv og med taket opp i fire likesidede triangler. Denne enkle konstruksjonen ville vel de fleste kalle en bungalow. Han kalte den kiosken. Den var tenkt som arbeidsrom, et allerhelligste på gården. Han var fylt av et veldig stoff dengang. Markens Grøde var påbegynt på Kråkmo i Sagfjorden, han ville arbeide videre i kiosken.
     Det gikk annerledes, han solgte gården, og vi reiste til Larvik. Der hadde han kjøpt en moderne villa, usett, bare etter fotografier. Jeg kan ikke forklare det. Et fly under den høye himmel gjør et plutselig kast på seg, en passasjer kan ikke forklare det.
      Vi hadde vårt fjernt fra byliv fra vi ble gift. Nå skulle vi ikke streve med kuer og sauer og griser og ikke gjøre onna under himmelens nåde eller unåde. Alt dette skulle Isak på Sellanraa slite med mens vi levet som byfolk i vår fine villa.
     Her måtte imidlertid også nødvendigvis vøles om litt innvendig før vi kunne flytte inn. Det var nemlig en peisestue i villaen, og Knut avskydde peiser i byhus. I moderne hus i det hele tatt. Det var uekte, en banal etteraping av det primitive som han ikke kunne leve i. Vi bodde hele familien som et slags åresgjester på Larvik bad, mens peisestuen ble vølt om.
     Den bra borgeren i byen som vi hadde kjøpt huset av, kom innom en dag da alt var vel ferdig. Han lurte kanskje på hva det hadde vårt å forandre i hans velholdte hus. Han traff ikke Knut, for han var på Sellanraa hver dag nå, men peisestuen fikk han da se med rund koksovn og rødt tapet.
     Mannen sto litt fortapt. Så sa han: Det var så utsøkt fine tresorter ber, frue, nydelig snekkerarbeide ... Og peisen var jo sårlig stor og god, kleberstein ...
     Den Larvikske åra varte hare halvannet år. Så var Markens Grøde brakt til verden. Og så kjøpte Knut Nørholm. Og ber ble det jo svårt meget både å bygge og vøle om.
     Men det første Knut bygget på Nørholm, var et hus til gårdsfolkene, enslags pendant til borgstuen på Skogheim. Det er i enkel sørlandsstil og står uforandret. Et vakkert hus felt inn i landskapet. Men tiden har jo tåret på det.
     Så kom uthuset, fjøs og låve i ett. Det måtte tas før hovedbygningen, da kuene rett som det var datt ned i gjødselkjelleren. Og Knut fikk en mann etter sitt sinn til å gjøre dette arbeidet. Det gikk fort og greit. Dessverre gikk meget av bygget i luften da det var nesten ferdig. Det kom av at Knut og byggmesteren på et visst tidspunkt kom i tanker om i utvide gjødselkjelleren. De la en dynamittladning under bygget for å sprenge unna en stein som var i veien.
     Det er slike støt som skjebnen kan gi en byggherre med litt dristighet og fantasi.

Gjennom de første tyveårene utvidet Knut den gamle hovedbygningen så å si i alle retninger. Som den sto da vi kom var den over hundre år gammel, og den «veiet» ikke riktig. Han beholdt alt det gamle, vølte bare om. Det som ga Hamsuns omvølte Nørholm stil og karakter da alt var ferdig, var vel helst den lange rolige fasaden med den søylebårne altanen på midten.
Jeg nevner tilsist, men ingenlunde som ringest, det huset han alltid kalte sitt hus. Arbeidsrommet han laget seg på Nørholm. Her skrev han det meste av de siste store romanene.
     Knut ville ha bygget et hus til ... Med det hang det slik sammen:
Jeg har hele mitt liv så gjerne villet bo i et ganske lite hus. Som småpike oppe i Strandbygden i Elverum forelsket jeg meg fullstendig i en ørliten hvit stue ved veien. I mine drømmer om framtiden spilte et lite hus stor rolle. Siden traff det seg slik at jeg kom til å bo noen måneder nettopp i den vesle hvite stuen i Elverum. Vi var nygifte, Knut ville gjøre meg en ekstra glede og leide det. Men her fikk han beskjed om at Skogheim var tilsalgs, så vi ble bare et halvt års tid i Elverum. Huset på Skogheim var ikke så helt lite. Og det i Larvik - det på Nørholm - stadig verre, stadig større.
     Oppe i Nørholmskogen ligger et tjern som heter Langtjernet. Vi gikk ofte dit når vi skulle se til myrene eller til plantningene som han hadde her og der i skogen. Det var mest kveldsvandringer etter endt dag ved skrivebordet.
     Ved Langtjernet ser det ut som i min barndoms trakter i innerste innlandet. En skulle slett ikke tro at det er bare noen få meter over havet og at havet er bare et par kilometer borte.
     Knut sa en dag: Hvis du så synes kan vi bygge et ørlite hus ber.Et innfall som han glemmer, tenkte jeg. Men det ble fast bestemt med det huset. Når vi engang ble gamle og nestemann gammel nok til å overta, ville vi jo gi fra oss Nørholm og da ville vi bo her oppe.
     Tomten var sårlig vakker, på en liten haug. Og tjernet lå like ved, brunt og lunkent under et tett teppe av vannliljer hele sommeren.
     Hvordan vinteren ville arte seg her oppe for gamle folk, tenkte vi vel mindre på. Så gamle var vi ikke. Knut skrittet opp tomten: en stue, et kammers, et kjøkken.
Men jeg hadde ikke barndommens evne hverken til å møblere huset eller kose meg i det. Jeg visste ikke så nøyaktig som dengang hva som skulle våre i skuffer og skap, eller henge på veggene. Jeg så ikke blomstene i vinduene engang.
     Og vel var det, for dette ble jo huset som byggherren aldri fikk bygget.  

Fra Arild Hamsuns Om Knut Hamsun og Nørholm - 1961 - sidene 52 til 57
Gjengitt med tillatelse fra H.ASCHEHOUG & CO (W.NYGAARD)

Ellinor Hamsuns Legat til Nørholms bevaring og Stiftelsen Nørholm, Postboks 198, 4802 Arendal