Knut Hamsun og Nørholm
Knut Hamsun - andre spor
Knut Hamsun på Internett
Fotogalleri
NØRHOLM før 1918
NØRHOLM 1918 - 1952
NØRHOLM etter 1952
Om Stiftelsen Nørholm
Om nettstedet
Om rettigheter
«Atpaa Kjøpet gaar jeg her og vantrives,» skriver Hamsun til sin venn lensmann Bugge på Hamarøy knapt et år etter at familien var reist derfra. De hadde flyttet til Larvik, og det var ikke stedet for ham og barna. Marie nevner han ikke. Men det tunge murhuset i Jegersborggaten som han hadde kjøpt usett, var ikke stedet for henne heller. Huset var banalt, mente hun, om aldri så prektig, med tre stuer på rad og en storartet klebersteinspeis i den midterste. Hamsun kunne ikke fordra peiser i byhus og fikk den erstattet med en rund koksovn. Edle tresorter på veggene ville han heller ikke ha. Nei, dyprøde tapeter skulle det våre. Marie lot ham drive på. Det interesserte henne ikke, hun visste at de ikke kom til å bli boende der.
At Hamsun hadde slått seg ned i Larvik, gikk ikke upåaktet hen. Beundrere av begge kjønn sto i kø. Merkelig nok fikk han en raptus med å gå i selskaper og la seg dyrke. Året før hadde han sydd seg en elegant dress i Bodø, nå fikk han bruk for den.
Knut Hamsun kom til Larvik med et viktig manuskript i kofferten, halvparten av Markens Grøde. Midt i lovsangen til jorda vil han tilbake til byen. Marie gir uttrykk for at hun finner det merkelig. Like merkelig som at det aldri er noe hun drar kjensel på i bøkene hans.
Festraptusen varte ikke lenge. Knut leide seg snart et arbeidsvårelse og overlot til henne å gå ut blant folk. I begynnelsen var hun unnskyldt. I midten av mai ble Cecilia født, og bare noen uker gammel ble hun alvorlig syk. Hun beholdt ikke maten, en stund sto det om livet. Det var en vond tid. Tore minnes at moren gråt og var tung i ansiktet. Faren kom hjem med roser, hun bare skjøv dem vekk. Det var som et under da det plutselig snudde. Barnet kom seg, og Hamsun skriver til en venn:
«Nu er det nyfødte Menneske paa Bedringens Vei, og jeg er naturligvis sjåleglad. Hun er saa liten og pen og har allerede Blik, ja hun begynder at skakke på Munden og uttale sig til mig, klage sig naar hun har det ondt.«
Nå var det ikke lenger noe som skulle hindre Marie i å gjøre sin entré i selskapslivet. Men hun fant stadig på unnskyldninger. I seks år hadde hun vårt bondekone med hele seg. Nå var hun tilskuer til et unyttig, fasjonabelt liv som sa henne lite og ga henne enda mindre. Hun som før hadde vårt så utadvendt at Knut nårmest så det som en last, hadde simpelthen ikke behov for å snakke med disse menneskene, og ikke syntes hun at hun selv hadde noe å bidra med heller.
Selskapslivet i Larvik ble langt på vei sabotert fra hennes side. Knut var noe forbauset, men sa ikke stort. Han hadde sitt å tenke på. For mens Markens Grøde gikk i trykken, dro Isaks skapermann Sørlandet rundt i håp om å finne et sted der de kunne slå seg ned for godt.
Huskjøpet i Larvik hadde vårt et feilgrep, det innså han. Det var en jordeiendom de skulle ha, ikke noe mondent hus. At det var sammenheng mellom Markens Grøde og kjøpet av Nørholm, var ikke Marie i tvil om: - Markens Grøde er jo en drøm om jorden. Hans egen drøm var en gang i livet å fa en ordentlig gård. Nå nårmet han seg seksti år. Skulle det bli, så måtte det bli nå.
Den vesle gården i Nordland hadde de vårt sammen om å kjøpe. Denne gangen dro Knut alene. En dag kom det telegram til Jegersborggaten om at han simpelthen hadde kjøpt Nørholm.
Knut Hamsun kom hjem i oppløftet stemning. Nørholm var et herresete fra dansketiden. Den eldste delen av huset var over to hundre år gammel. Gården hadde 150 mål innmark og 3000 mål skog. En eiendom med mange muligheter, mente han og viste fram idylliske sommerbilder.
Marie var stille og litt resignert. Hun hadde ikke helt forvunnet salget av den vesle gården på Hamarøy. Og nå hadde han kjøpt en gård som kostet ti ganger så mye som det de fikk for Skogheim, og som hun ikke ante noen ting om. At prisen ble så høy, hang sammen med at Nørholm egentlig ikke var til salgs. Ludvig Longum het eieren, han hadde nylig kjøpt gården selv. Men han var eiendomshandler, og da Hamsun bød 200 000 kroner kontant, ble det handel likevel.
Kort tid før hadde Hamsun skrevet til sin venn banksjef Birknes i Lillesand som var på utkikk etter gård til ham: «Nei, det er vanskelig at finde et Sted som passer for mig og mine. Der maa våre Lys og Vand indlagt og stort Hus, saa jeg kommer langt bort i en Krok av Huset.» På Nørholm var det verken lys eller vann. Ikke var huset stort nok heller. Men det lå vakkert til. Hele gården var vakker og etter hans sinn. Derfor hadde han kjøpt den.
Var Knut alene om handelen, så dro Marie alene på befaring en klar høstdag. Hun forsto godt at han var blitt sjarmert av miljøet på Nørholm, og på avstand hadde huset under de gamle lønnetrårne en atmosfåre av gammel kultur. Men herresetet fra dansketiden var det ikke stort igjen av. Det hun fant, var en gammel gård der alt sto til nedfalls. Det omfangsrike huset var fullt av smårom og ganger og kott. Helt ubrukelig. At der verken var lys eller vann, tok hun heller ikke lett.
Marie ville helst ha flyttet tilbake til Nordland. Knut hadde også vårt inne på den tanken, men det visste hun ikke. Og nå var Nørholm kjøpt og betalt. Det var lite en kone kunne gjøre med det. «Men en husmor skal visst ikke gå i fotefarene til en poet og veie med sin vekt og måle med sine mål, » skrev hun senere.
En regnfull novemberdag i 1918 kom flyttelasset til Nørholm. Marie mintes et sølete gårdstun fullt av våte unger og kaklende høns. Den første kvelden måtte hun henge maten oppunder taket på grunn av rottene.
Det var uendelig mange ting å ta fatt på. For Hamsun hastet det mest å få bygd et hus til gårdsfolkene. Huset ble satt opp i enkel sørlandsstil og så ut som om det hadde ligget der bestandig. Så ble låvebygningen fornyet, med et fjøs som hadde plass til førti kuer. Først da kom turen til hovedbygningen. Den ble nennsomt bygd på og fikk den stil og karakter som den har beholdt senere. Hamsun laget selv tegningene og overvåket nøye at alt ble gjort etter hans hode. Marie innså at han med sin fantasi her hadde mer å tilføre enn hun hadde.
Gården levde. Skog ble plantet, myrer dyrket, veier lagt. Nørholm ble både et mønsterbruk og et fredet hjem for en stor familie. Fordi den verdenskjente dikteren bodde der, fikk gården igjen litt av glansen den hadde hatt før i tiden. Et åpent og gjestfritt hjem var det også, med seks oppredde gjestesenger.
Det var på langt når alltid at Knut blandet seg med gjestene. Men som regel så han gjerne at det kom folk, sårlig om sommeren. Marie var en raus vertinne som skrev og inviterte familie og venner til å komme og bo på Nørholm. Foreldre og søsken og ikke minst deres barn kom på lange, sorgløse sommerbesøk. Da var hun mor og datter og søster og tante, og lot gleden over mennesker og jord og dyr styre dagene sine.
Så snart telen hadde gått av jorden den første våren på Nørholm, ville hun gjerne ha begynt med hagen. Men først måtte det forfalne gjerdet mot veien fjernes. Hamsun mente at alt måtte komme i sin tur. Det hastet ikke. For Marie hastet det. En dag han var bortreist, rev hun egenhendig ned det halvråtne stakittgjerdet og hugget det opp. Hva Hamsun sa til det er ikke kjent, men han ble kanskje litt imponert. Ikke lenge etter bestilte han det håndsmidde gjerdet som fremdeles omgir hage og tun på Nørholm.
Det rant en klukkende bekk gjennom området. En stor hengebjørk var der også. Marie ba for begge deler. Det kunne bli en morsom hage mente hun. Husbonden så det annerledes. Her skulle det våre store, rene flater. Nødtvungent fant hun seg i symmetrien, og myket den opp med blomstrende busker og stauder. Hagen var hennes hjertebarn i alle år. Etter krigen, da hun var borte fra Nørholm, ser det ut til at hagen var hennes største bekymring. Den måtte ikke forfalle. Barna var lite interessert i gårdsarbeid, men i «mammas have» ville de gjerne hjelpe til. Knårne som sviktet i senere år, gjorde at Marie ikke kunne drive med hagearbeid lenger. Hun var bedrøvet over det.
- Her sitter jeg dagen lang og bare ser på alt som skulle vårt gjort, sa hun til meg en gang i midten av sekstiårene. - Den største av alle gleder er tatt fra meg, arbeidsgleden.
I dag er hagen på Nørholm like vakker og velstelt som i hennes tid. Sønnedatteren Victoria tar seg av den, med samme omsorg og kjårlighet som bestemoren. Det ville ha gledet Marie.
En vakker høstdag i 1920 kom beskjeden til Nørholm: Knut Hamsun var tildelt årets nobelpris i litteratur. Hans umiddelbare reaksjon skal ha vårt at han hadde fatt nok åre, og at denne prisen ikke forandret noe for dem.
Jeg spurte Marie om hun trodde hans mangel på begeistring den gang var ekte.
- Nei tenk det tror jeg ikke, svarte hun med en klukkende liten latter.
- Jeg tror at han i grunnen ble svårt glad. Men han reiste seg ikke engang fra frokostbordet. Han var litt sur over å bli forstyrret ved frokosten, for det hadde jeg strengt forbud imot. Måtte ikke nevne et neste ord om noen ting, for hvis han holdt på med noe, så måtte han bringes ut av sin bane.
Marie reiste ens årend til Kristiania for å kjøpe seg kjole til begivenheten i Stockholm. For en gangs skyld hadde hun lyst til å glitre litt, hun også. Hun hadde ennå ikke fylt 40 år. På Silkehuset fant hun den, en rokokkomodell i svart silke, med hele det stramme livet oversådd av stenkullperler, og en rød silkerose som eneste pynt. At den var kostbar, gjorde ingenting. Men at den var litt utringet, det tålte ikke Hamsun. Ingen skulle se hans Marie «bar til langt ned på bryset«. Men kanskje det gikk an å felle inn noe ...
Han sendte henne til Grimstad etter svart tyll. Og Knut, skreddersønnen fra Hamarøy, tråklet egenhendig en innfelling tett opp i halsen og snurpet den sammen mens hun sto med kjolen på. Marie syntes det så sinnssvakt ut, ikke desto mindre fant hun seg i det, som i så mye annet. Det kan til og med synes som hun var litt stolt av at hun greide å bøye seg inn under hans vilje. Holdningen stemmer dårlig med det sunne opprøret hun hadde vist tidligere i livet.
Den dagen hun fylte 40 år, gikk Marie alene i skogen, tente seg en nying mot novemberkulden og satt der lenge. Tenkte hun kanskje på alle gangene hun ikke hadde nådd fram til ham? Som da han fylte 59 år og hun hadde spinket og spart av husholdningspengene for å kunne kjøpe en gave. En slipsnål med en liten perle i. Han ble slett ikke rørt over omtanken. Han hadde en slipsnål fra før, en med stor perle. Hadde hun ikke sett den? Naturligvis hadde Marie sett den. Hun forsto at den hadde han fatt av sin første kone, som hadde penger og ikke måtte ty til husholdningskassen for å kjøpe gave til sin mann. Marie gikk tilbake med slipsnålen.
Urimelig var Hamsun ofte, men ond var han aldri, og for det meste kunne han snu seg rundt og våre like god. Det kunne ikke Marie, hun var langsint. Helst ville hun ha det fredelig rundt seg, det skulle atskillig til for å erte henne opp. Men mistet hun først tålmodigheten og sparket i skjekene, gjorde hun det til gjengjeld så det ljomet i huset. Da hendte det at Knut rømte valplassen. Men den verbale duellen dem imellom tapte hun alltid, han argumenterte bedre og hadde sterkere stemme.
I dagliglivet var det han som regjerte, og hun som hadde ansvaret for hans arbeidsfred, ved siden av sine øvrige plikter. Barna gikk til henne, men det var han som tok avgjørelsene, han som roste og refset. Men allerede mens de var små, var han så tunghørt at de helst skrev brev til ham når det var noe de ville oppnå.
I begynnelsen av tjueårene kjøpte Hamsun bil, en åtteseters Cadillac. Kjøringen hadde han trodd var noe han kunne låre seg i en fart; så enkelt var det ikke: «Her har jeg den ene hånden, og her har jeg den andre, og her har jeg en ting til den ene foten og her en ting til den andre, men så er det enda en ting! Man måtte våre apekatt forå greie slikt. Kjør du!» lød ordren til Marie. En kjørelårer fra Oslo kom og bodde på Nørholm noen sommeruker mens han lårte henne å kjøre bil. Marie hadde lett for det og ble en interessert og dyktig sjåfør. Så sent som i 1954 kjørte hun på Autobahn i Tyskland.
Cadillacen var forsynt med tykke gule silkegardiner, fine å gjemme seg bak når Hamsun hadde behov for det, og det hadde han ofte når de var på tur rundt omkring i landet. Senere ble åtteseteren byttet ut med en litt mindre vogn. Den tredje bilen på Nørholm ble rekvirert av tyskerne da krigen kom. Hamsun hadde riktignok fatt tilbud om å beholde den, noe han avslo.
Dagens oppgaver tok Marie på strak arm. Men de ubrukte evnene plaget henne. Teaterdrømmen var heller ikke død, det hadde hun måttet erkjenne en dag i Larvik, da hun ufrivillig var vitne til at en gammel kollega gjorde sitt inntog i byen. Hun var blitt primadonna siden sist, og Marie kjente et stikk av misunnelse. Om natten drømte hun at hun var tilbake ved teatret. En liten menneskealder fram i tiden ventet noe som kunne ligne på en oppfyllelse av den drømmen: Opplesningsturneer i Tyskland. Opptredener for et stort og takknemlig publikum. Applaus, beundring.....
Fra Birgit Gjernes: MARIE HAMSUN - et livsbilde - 1994 - sidene 69 til 79
Gjengitt med tillatelse fra H.ASCHEHOUG & CO (W.NYGAARD)
ISBN 82-03-17201-6