Forside

Knut Hamsun og Nørholm
Knut Hamsun - andre spor
Knut Hamsun på Internett
Fotogalleri

NØRHOLM før 1918
NØRHOLM 1918 - 1952
NØRHOLM etter 1952

Om Stiftelsen Nørholm
Om nettstedet
Om rettigheter

Knut hadde jo gitt fra seg Nørholm, lagt alle gleder og sorger med gården i sønnens hender. Det som hadde vårt hans halve liv i en mannsalder. Han var samtidig blitt såpass blind at han slapp å se forfallet i alle detaljer. De gamle trehusene råtnet mer eller mindre ned. Han hadde hatt utholdenheten gjennom okkupasjonstiden til ikke å male en vegg, ikke tette et tak, knapt nok slå i en spiker. Enda han hadde vårt en pedant når det gjaldt å holde Nørholm vedlike. Alt skulle vente til krigen var slutt. Det måtte jo søkes om hver ting, han ville ikke risikere å bli favorisert.
     Skogen var uthugget da Knut kjøpte gården. Nå måtte han se på - eller rettere la våre å se på - at den ble hugget ut igjen. For en skal jo leve, mens en lever. Arild sa til faren: Jeg planter til igjen, for hvert tre jeg hugger, planter jeg to. Og Knut nikket til det.
      Men noen stor skog hører ikke til Nørholm, en skogeier fra Østlandet ville smile av den.

Vi behøvet ikke å låse haveportene mer, det var så sjelden at noen skulle inn til oss. Var noen kommet, hadde vel Knuts vennlighet omfattet også gjesten. Det var slukket i hans esse med de røde jern, de dirrende nerver, det heftige sinn var falt mer til ro.
      Tilbake var hans menneskevarme, overbårenhet med alt menneskelig. Han siterte gjerne Strindberg før i tiden: Det er synd om menniskorna! Og fortalte også overbårende om denne eiendommelige kollega og omgangsfelle fra de unge dager.
      De var i Paris og Strindberg ville gjerne hjem igjen, men manglet penger til reisen. Han kunne spille gitar og foreslo nå for ramme alvor at de skulle synge og spille seg hjemover sammen.
      Kan du sjunga, Hamsun? spurte Strindberg.
      Knut nektet ikke for det.
      Men en alvorlig knute på tråden gjorde for alltid slutt på vennskapet, forskjertset kanskje også Hamsuns og Strindbergs musikalske turné gjennom Europa.

Han gikk ennå uten vanskelighet opp og ned trappen og møtte til måltidene med oss andre. Men etter hittil ubrytelig husskikk satt han alene i spisestuen ved frokosten. Der sto brødet, der smøret, der osten, der syltetøyet - som det hadde stått i firti år. Egg falt ut av menyen nå, han kunne ikke håndtere et bløtkokt egg mer. Kaffekjelen sto på ovnen, det knep jo med å skjenke, men han ville ikke gi opp denne skansen.
      For slik ville han ha det, dengang han var dikter. Ingen og intet måtte forstyrre ham om morgenen, han skulle ha nattens tanker og inngivelser friske med seg til skrivebordet.
      Denne frokosten i ensomhet var et rudiment fra livets dager.
Men så oppdaget vi at han nesten ikke spiste, det eneste som forsvant, var litt brød og syltetøy. Det kom for dagen at han ville gjøre sitt for å spare i disse trange tider. Du har jo renter du skal ut med, Arild! sa han. Han hadde selv aldri i vår felles tid hatt renter han skulle ut med.
      Så smurte vi brød og bar opp til ham. Han brummet og skjente over «sløseriet til oldingen«. Vi måtte passe på, ellers, sparte han det meste av fisken og kjøttet også. La børnene få det! var omkvedet.
      Men kaffen ville han nødig spinke på. Og her sto skjebnen ham bi. Fra Sveits kom alltid en pakke vidunderlig kaffe til høytidene. Det var fra en ukjent leser, av de tusener gamle lesere var han plutselig en som sendte Knut kaffe! Hans fornavn var Fritz. Og fra Amerika kom også aldeles som fra himmelen den fineste kaffe på dette kontinent. Det var fra en helt fremmed mann ved navn Tønnes.
      Mot slutten, da Knut nektet å ta noe spiselig til seg, tok han ennå villig mot den lille melkemuggen som jeg ga ham kaffen i. Og han prøvde endog med en liten spøk, visstnok den siste: Er det nå fra din Tønnes eller er det fra min Fritz?
      Nå da han hadde resignert i så mangt, resignerte han også overfor den som ikke kunne få ham til å høre. Han hadde jo i mellomtiden truffet på flere enn jeg som ikke alltid kunne det.
      Han fant seg tålmodig i vanskelighetene når jeg satte meg ved hans venstre øre og prøvde å lese av Agderposten inn i det. Ingen lange saker, hare småting, lykke og ulykke fra distriktet. Verdensbegivenhetene kunne jeg hoppe over.
      Han sa: Jeg vet ikke om det er så bra at jeg føres tilbake til livets ting igjen. Jeg hadde kontakt med Gud. Den er ikke riktig så god nå, synes jeg.
      Men han kom seg denne sommeren, det vakte håp hos meg at han kunne leve, kanskje få oppleve en positiv reaksjon på sin lille bok, en siste glede -
     Jeg lyttet mot verdens fire hjørner etter en slik reaksjon, men intet ekko nådde mitt øre og således heller ikke hans.
     Det var fem år nå at hans bøker hadde ligget døde. Ikke bare den lille boken var død, lot det til, men også alle de andre.
     Men en dag kom et brev fra Tore. Jeg åpnet vinduet og ropte ned: Esben, Esben, spring til bestefar og si at han må komme opp, han sitter under gullregnen!
     Tore skrev at den tyske forleggeren dr. Walter List var i Oslo, at han gjerne ville komme til Nørholm og hilse på Hamsun og tale med ham om en fortsatt utgivelse av hans bøker i Tyskland. Jeg måtte rope det mange ganger før Knut forsto det.
     Hamsuns gamle forlag Albert Langen - Georg Muller var blitt likvidert etter krigen. Det hadde vårt en direkte fortsettelse av Albert Langens forlag. Det som var spiret frem på en hybel i Paris med Knut Hamsuns første romaner som start og siden var blitt et av Tysklands fremste.
     Noen år senere kom jo også dette Hamsuns gamle forlag til live igjen, og de to forlagene ble enige om å dele ham mellom seg.

Det ble vinter, og vi gikk i hi, Knut og jeg.
     Han hadde aldri likt vinteren. Skibakkeløpets skinnende land hadde latt ham kald, kald som sneen. Så meget varmere følte han for det livet som lå under sneen. Han sa at den sildrende lyden fra en takrenne om vinteren virket på ham. Den var et rørende lite livstegn i vinterødet. Jeg hadde sett ham bli blank i øynene over en vårbekk i februar. Men nå hadde han jo ikke hørt en vårbekk på mange år, en liten fin tråd var slitt over mellom ham og den naturen han hadde kjent seg som ett med.
     Han har jo i sin mangfoldige produksjon også flere dikt til sneens pris. Jeg forsømte å spørre ham om det, men jeg har en mistanke om at her står en hutrende ung poet med hodet på skakke og hatten i hånden for noen kroner til mat og varme.
     På Nørholm hadde vi i alle år stengt vinteren ute etter beste evne. Vi hadde rikelig med vedskog, vi hadde store gammeldagse ovner som slukte en masse. Knut lot hugge 30-40 favner hvert år.
     En skulle ikke sette inn dobbeltvinduer til vinters. Hos Per skredder i Hamsund var det ingen dobbelte vinduer. Dessuten var det hyggelig å ha sne og storm piskende mot en tynn glassrute, mens det knitret i alle ovner. Egentlig burde det ikke våre loft heller i et hus, en skulle høre våret direkte på taket.

     Også så sent som i den lille boken sier Knut sin mening om vinteren:
Jeg vaaknet en Morgen og fandt Sne og Vinter, det er det hele. Aa men det er ikke det hele, Sne og Vinter er et Onde for mig. - At det findes en Aarstid saa fuldkommen alene om at våre forferdelig. Den unge Piken nåvner den med hakkende Tånder, den vise Maur flygter metervis ned gjennem jorden for at komme sig våk fra den. Det staar ikke paa for mig, jeg har fast gode Sko, men igaar låste jeg et Telegram fra Hungerdistrikterne, det stod om Børn uten Matsmulen, om Børn som maatte tines op paa sin Mors Krop og ellers stivne. - Og til dette kan Mennesket ingen-ting si, ingen nårgaaende Spørsmaal gjøre

Vi hugget ingen 30-40 favner ved på Nørholm lenger nå. Ovner sto kalde og stuer ubrukt. Gjennom tyve gistne vinduer mot sør sto våret fra Skagerak inn i det gamle huset.
     Men vi søkte ly på nordsiden, vi gamle. Et slikt vinterhi skal våre lite, så kroppsvarmen ikke taper seg i rommet. Det var i så måte godt inne hos Knut, og ikke videre dårligere hos meg. Vi hadde alltid døren åpen mellom oss nå, i livets dager var den sommetider lukket.
     Men hiet hans kunne jo ikke blitt lunt nok allikevel uten en ovn. Den var i etasjer, så det kunne tørkes ved på den. Denne gamle etasjeovnen var blitt rusten og skrøpelig, for den måtte aldri klines til med noen slags forfengelige stoffer som gjorde den blank og forpestet luften. I det siste hadde Arild surret den med ståltråd.
     Knut hadde alltid stått i et nårt personlig forhold til ovnen og veden. Vinterveden på Nørholm skulle nødig hugges av fremmede, som kanskje ikke hadde føling med skogens sinn og vesen. Det skulle helst våre folk fra bygden, småbrukere som hadde litt skog selv. Bare det livsuduelige ble felt eller det som hindret trivselen i ungskogen.
     Med hensyn til tørkingen i de forskjellige etasjer i ovnen hadde han et system som lå over enhver kvinnfolkbegripelse.Derfor måtte ingen kone eller pike noensinne røre hans ovn, hans ved, fliser eller never, som lå på den og rundt den. Han tok alltid asken ut av ovnen selv, og tente opp i den selv. Det var en tilskikkelse, ikke av de gode, når feieren kom etpar ganger om året og brakte uorden i systemet.
     Nå hadde han satt seg til rette i den gamle kurvstolen sin, inntil ovnen så han kunne ha når føling med alt sammen. Han hadde fått så noenlunde inn i hodet på meg hva som skulle ligge øverst og nederst hver dag, og ennå kunne han famle seg frem til en hjerkekubbe hvor neveren flaknet og lot seg rive av. Ennå kunne han snu på en og annen flis som trengte det.
     Han ser gjerne at også jeg sitter her inne. Her er en liten tørr trestol som han har snekret selv. Nitid, uforgjengelig. Og den vil han jeg skal sitte på, en armlengde fra ham og rope et og annet ord nå og da. Han trenger ellers ingen hjelp. Han er frisk og klarer seg selv -
     Når jeg av og til går ut av døren, ned trappen og ut i selve vinteren, så må jeg ikke våre lenge borte. For så kommer han ut og står ved inngangen mellom sine søyler med et rødt, strikket teppe kastet over skuldrene og hujer meg inn i hiet igjen.
     Barna kommer opp til oss sommetider, de små pikene bare kvitrer og står aldri stille, han hverken hører eller ser dem tydelig. Nei, å nei, så pene! sier han. Slik som han alltid har sagt om barn. Med Esben er det en annen sak, han kan allerede rope riktige ord i det riktige Øret: Fabelaktig her inne hos deg, bestefar!

Jeg fortalte ham at jeg ville prøve å skrive noe, et eller annet... Jeg var egentlig redd for å nevne det. For mange år siden hadde han jo spurt hvorfor?
     Nå var han blitt så meget mer føyelig, han spurte ikke. Men da jeg gikk fra ham og inn til meg selv, hvor det lille skrivebordet var dynget ned med hans og mine brever, som jeg ville bruke til Regnbuen, så kom han etter og satte seg like ved meg. Jeg forklarte ham nårmere, han sa at jeg burde tenke på det som nå foresto heller enn på det som hadde vårt. Men etterhånden var det som han fikk interesse for arbeidet mitt. Jeg måtte sette ham inn i bokens gang, en dag kom han med en setning han hadde spekulert ut til meg. For moro skyld! sa han. Den var skrevet med tykk tømmermannsblyant, ruglete bokstaver og skjeve linjer. Den står i Regnbuen, innfelt i bokens mosaik.
     Vi kom gjennom vinteren, en snevinter av de verste i manns minne her på Sørlandet. Det brakk ned et hus på Nørholm, det store uthuset som Knut lot bygge da vi kom hit. Men det gikk ikke liv tapt, mennesker og dyr levet videre. Og så ble det som alltid en vår.
     Knut og våren. I den «lille boken« sier han:
Hvad er Vaarkjendslen for noget, denne Grosmak som hvert Aar huserer med vaart Sind? Gud vet det. En kvindelig Misjonår i det fremmede kunde kanske kalde det Røsten fra Hjemlandet, for at gjøre det litt religiøst og hinsides, jeg derimot finder det op selv og mener det bokstavelig: at det har noget at gjøre med Hjem og Hjemland. Vi vil tilbake igjen, vi vil hjem. Vi har ikke Vaarkjendsle i det fremmede, der kjender vi bare et Nik i os for et nyt Sted. Et Nik uten Hjerte.
Fra Marie

Hamsun: Under Gullregnen - 1959 - Sidene 88 til 97
Gjengitt med tillatelse fra H.ASCHEHOUG & CO (W.NYGAARD)

Ellinor Hamsuns Legat til Nørholms bevaring og Stiftelsen Nørholm, Postboks 198, 4802 Arendal