Knut Hamsun og Nørholm
Knut Hamsun - andre spor
Knut Hamsun på Internett
Fotogalleri
NØRHOLM før 1918
NØRHOLM 1918 - 1952
NØRHOLM etter 1952
Om Stiftelsen Nørholm
Om nettstedet
Om rettigheter
Samtalen med advokaten hadde åpnet perspektiver for meg.
Vi var ikke gamle da vi kom til Nørholm. Allerminst Knut. Han var så full av
fremtidsplaner, for jorden og skogen, for tørrlegging av myr og
utryddelse av de fordervelige tjernene her som surnet matjorden rundt
omkring. For fjøset, fullt av trivelige dyr - om de akkurat betalte så
godt fortrivselen spilte mindre rolle, han betalte så gjerne for dem. Han
hadde oppskrevet på et lite papir momenter til et slags testamente, det
som var viktigst for ham å få ordnet. Førstepunkt på papiret var: Det
er min vilje at Nørholm skal bli i slekten. Han endret et og annet ved
noen av punktene i årenes løp. Første punkt ble stående. Han hadde
etter evne gjort alt i stand, så Nørholm skulle bli i slekten.
Børnene skal ha et sted å våre, sa han ofte. Ikke et nummer i en gate, men et
blivende sted som kan gi felles minner fra barneår, disse få barneårene
i et menneskeliv da allting varer så lenge, da det er en evighet fra vår
til vår, og en ser jorderike med oppdagerblikk.
Et sted å våre fra. Generasjoner etter generasjoner hadde vårt fra Nørholm
i århundrer. Her er de samme jordlappene mellom knatter og tjern som i
sagatidens bare at det var enda flere lapper som hørte Nørholm til
dengang. Ikke noe å bli rik av, men noe å streve med og gledes ved hver
vår når de blir grønne enda en gang. Her er eiker fra hedningetiden
(som en ung «oppdager» kalte det). Her er en brygge av sammenveltet stor
gråsten, den stikker langt ut, dit vannet er dypt nok til ganske andre
farkoster enn de motorsjektene som legger til her i dag. Ethvert barn vet
at her hadde draker og knarrer og snekker søkt ly i Nørholmkilen, når
stormen fra Skagerak slo dem inn mot Agdesidens båer og skjår. Bryggen
er også frisk grønn hver vår, men den brunes jo snart, bare de
gammelrosa teppene av harelabb som er så myke under foten, er alltid
solekte.
Da Knut hadde fått Nobelprisen i 1920, fikk han også en langt videre
lesekrets enn hittil. Markens Grøde ble kjent i alle verdensdeler. Også
noen av de andre bøkene kom ut på allverdens sprog. Han tjente mer enn
hittil, og så gjorde han hovedbygningen på Nørholm lengre og mer
ruvende, han satte seks søyler foran inngangen, for han likte søyler.
Jeg kan huske jeg ikke var så svårt begeistret for disse søylene på en
gammel norsk bondegård. Men da gjorde han en stor vakker gest med hele
armen og sa: Kvinnen og søylen, aj!
Fra 1957 viser jeg hver sommer Nørholm, Knut Hamsuns hjem, frem for
interesserte som reiser forbi. En dame spurte engang: Hva er det egentlig
for slags søyler, er de joniske eller doriske? Jeg svarte som sant er: De
er Hamsunske!
Midt i alt det usikre, engstende i situasjonen nå, kunne jeg allikevel fra mitt fangenskap ofte se Knut
for meg på benken i haven, skuende utover kilen i fredelig selskap med
snadden sin, mens han pustet røk på myggen om kvelden.
Det var et bilde som jeg nesten ikke kunne tenke meg skulle bli sjaltet ut
som passé, ugyldig. jeg syntes det måtte beholde sin levende virkelighet
bestandig.
Men jeg husket ham også som en
annen Isak, henført, besatt av muldens trolldom. Han skrev et evangelium
om markens grøde. Han tilbrakte noen dyrebare år av levetiden på
Sellanraa. Den altfor korte levetiden, som han kaller den. Sommetider i
ekstase, det var når en slags helligånd dalte ned over hans grånende
hode. Til andre tider igjen kunne arbeidet nårme seg det regelmessige
dagsverk, en side ...to sider ...
Han skrev, men han ikke bare skrev. Hans eget håndgripelige
Sellanraa, Nørholm, tok ham til tider like helt og holdent inn i berget
det blå.
Jeg mintes så vel nettopp nå en høyonn på gården,
som jeg ikke fikk våre med om, fordi jeg måtte til Aurdal med en av
barna, som var syk og skulle ha høyere luft. Hver dag fikk jeg rapporter,
som han kalte det. Det var en overveldende avling på alle Nørholms små
velstelte teiger det året. Hvert brev likefrem duftet av nyberget høy,
som han hadde kjørt inn. Han sa at vel var han da også selv helt utkjørt
til kvelds, men i det årle morgengry sto han opp og var aldeles like
sterk igjen. Dag etter dag. Han skrev til sist: Det er en sprek 71-åring
du har!
Spøk, og en nesten barnslig stolthet bak spøken.
Om nettene, når alle var falt til ro her inne på
rommet og ingen snakket, lo eller gråt, lå jeg og opplevde årene på Nørholm
om igjen. I begynnelsen hadde jeg hatt raptuser med å ville skrive bøker,
slik at han måtte snakke meg tilrette. Var det ikke nok av dameromaner i
verden? Utvilsomt.
Var det ikke rimeligere at jeg tok litt unna for ham, så han fikk
gjort det han skulle? Utvilsomt.
Så var jeg vel litt etter litt
grodd sammen med Knut, barna og gården.
Og hva nå?
En dag midt i oktober passerte en politimann fra Grimstad gjennom
fengselsgården, mens vi kvinner var på luftetur.
Han kom bort til meg og sa: jeg har en hilsen til Dem fra
Deres mann, han reiste til Oslo i går.
Til Oslo?
Han ble sendt til Psykiatrisk klinikk i går.
Jeg husker ikke nå så nøye hva jeg sa, jeg kunne ikke få inn i hodet
at de kunne sende Knut hit og dit til de
underligste steder, politimannen hadde vel ikke i oppdrag å få det inn
heller. Det var sikkert en vennlighet fra
hans side, da han overbragte denne hilsen.
Han sa: Det var jeg som fulgte ham. Han ha meg hilse.
Reiste han med båten?
Med nattoget.
Jeg visste at Knut ytterst nødig reiste med tog der det var mulig med båt.
Jeg spurte: Hvordan har han det?
Jeg skulle si at han har det utmerket.
Har
han det virkelig bra?
Jeg skulle si så.
Et
dumt spørsmål av meg dette siste. Han hadde det sikkert ikke bra. Men
jeg ville vel tøye ut samtalen, i håp om å få svar på spørsmål jeg
hadde stillet meg i lange våkenetter. Men politimannen hadde ikke mer å
si meg. Han hilste og gikk. Jeg husker ikke om jeg fikk takket ham
skikkelig.
Psykiatrisk klinikk. Det en hører
fra et slikt sted, stammer vel fra mer eller mindre deprimerte mennesker
som har vanskelig for å se lyssider. Men de er ofte ualminnelig åpne for
trøst og forståelse, de kan klamre seg til en medfølende sjel. Men jeg
kunne altså ikke huske at jeg hadde hørt noe godt fra stedet.
Nå var vi i Blødekjår begynt å få se aviser,
i de første ukene ble vi holdt uten forbindelse med omverdenen. I avisen
kunne jeg også lese at Knut Hamsun var sendt til Psykiatrisk klinikk. For
det hersket tvil om hvorvidt han var normal.
Men jeg tenkte: Er det normalt å skrive 30 bøker som er blitt kjent, og
anerkjent, over hele verden? Er det normalt at en fattiggutt fra en liten
grend i Nordland, uten annen skoleutrustning enn den han fikk hos klokker
Olsen på Hamarøy (måtte Gud i evigheten se på ham som Knut gjorde
her!) blir en førende kulturpersonlighet i sin tid?
Nå skulle hans psyke dissekeres av våre første
fagfolk. Den skulle vel likesom tas fra hverandre, ettersees i de enkelte
bestanddeler og settes sammen igjen. Bare de nå kunne det. Og bare Knut
kunne det: bli som før etterpå.
I min konebekymring for ham var jeg reddest for
at det skulle gjøre svårt ondt, når de la ham på en dertil innrettet båre
og tok ryggmargsprøve på ham. Jeg hadde hørt at den prøven var
obligatorisk, og at den stillet store krav til pasientens tålmodighet.
Knut hadde aldri vårt noen tålmodig pasient i min tid. Han hadde lagt
seg til endel egenheter, som var blitt selvfølgelig respektert i hans
eget hjem. Ville de bli respektert nå?
Han måtte for eksempel ha et eller annet
klesplagg tullet hardt sammen til en liten pute og dyttet godt inn til høyresiden
når han skulle sove. For ellers spilte noen nerver opp og irriterte ham
der, akkurat idet han skulle dorme til, så han skvatt høyt hver gang.
Han måtte også ha nakkeputen lagt dobbelt, ikke noe «bløtt rundt ørene».
Lakenet skulle ligge på sin måte og overbredselet på sin, forsvarlig
festet, det ene ved hodegjerdet, det andre ved fotenden. Selv skulle han
kunne snu og kaste seg «som en best», uten at det virket forstyrrende på
de forskjellige arrangementer. Dette var abc på Nørholm. Og enhver
hotellstuepike på hans vei måtte låre om igjen alt om senger. Eller han
redde selv sengen opp igjen etter henne, når det bare gjaldt en natt
eller to. Men ber var det jo ikke tale om noe hotell, heller ikke om en
natt eller to.
I løpet
av denne min første fengselssommer hendte det meg forskjellig som vel
ikke direkte kommer Knut ved, uten forsåvidt som han aldri hadde hatt
bruk for noen nedslått kone, og nå fikk han en. Stundomtil. jeg nevner
det bare, for det skulle allikevel få betydning for oss.
Vi kvinnene i fengslet hadde
styrket hverandre i den troen at vi snart skulle få komme hjem, iallfall
til jul. Vi snakket bare om «dem hjemme», vi kjente etterhånden alle
hjemme hos hverandre, alle navnene fra de minste spedbarna og til de
eldste fedre og mødre, slektninger og deres slektninger. Men så ble
varetekten forlenget for oss alle. Vi ble klar over at vi skulle våre der
vi var i julen. Da sank jo stemningen selv hos de unge og glade.
Men nå var det blitt tillatt med besøk i Blødekjår.
Jeg husker ikke hvordan reglene var, men min syke datter kom en dag. Hun
satt en stund og snakket som i ørske og gikk da minuttene var forbi.
Hjelpeløse var vi begge.
Det var
en dag.
En
annen dag.
Da vi sto som vanlig og speidet
i vindussprekken mens fangene var ute, oppdaget jeg en ny i flokken. Det
var en stimmel omkring ham, det så ut som han hadde mange venner. Jeg måtte
se nøye på ham, det var noe kjent ved skikkelsen og måten han holdt
hodet på. Jeg kravlet opp på en krakk og kunne nå se tydelig gjennom de
to øverste umalte rutene. Det måtte våre min sønn, det måtte våre
Arild. Men ansiktet var som på en gammel mann, si jeg kjente ham ikke med
det samme. Siden fikk jeg lov å snakke med ham en gang og ta ham i hånden
i vaktmesterens nårvår. Han var bare smil over å våre kommet på
hjemlige trakter. Han hadde sittet i en tomannscelle i Akebergveiens
fengsel sammen med tre andre hele tiden. To dager i sommerens løp hadde
han vårt ute på jordarbeide, siden han var agronom. Tyskerne hadde sådd
til en gulrotåker på Hovedøya før de reiste, fortalte han, den skulle
lukes og endel kyndige karer var tatt ut.
Men vi var så sultne alle sammen at vi spiste
opp mesteparten av gulrøttene, sa Arild. Og ugresset, det måtte vi jo
spare litt på, så åkeren ikke skulle bli for svart etter oss -
Arild ble mer og mer lik seg selv mens vi
snakket.
Fra Marie Hamsun: Under Gullregnen -
sidene 43 til 67
Gjengitt
med tillatelse fra H.ASCHEHOUG
& CO (W.NYGAARD)