Forside

Knut Hamsun og Nørholm
Knut Hamsun - andre spor
Knut Hamsun på Internett
Fotogalleri

NØRHOLM før 1918
NØRHOLM 1918 - 1952
NØRHOLM etter 1952

Om Stiftelsen Nørholm
Om nettstedet
Om rettigheter

Hederlig og bra nok å skrive bøker, kanskje til dels rent ut gagnlig, til sine tider.  
      Men som livsyrke? Som årfast virksomhet for et sunt og våkent mannfolks kraft og krefter? Da blir alt skriveri selvsagt utilstrekkelig, om der da er rimelig med levende stoff i mannen.  
      Hver ekte dikter kjenner det i sin natur at han er jordens sønn, skapt til å tjene dens fruktbarhet, vidd til å våre dens herre. Bare deri venter ham hans glede! Bare der er han seg selv. Bare der fullkommes Skaperens vilje i ham.  Livets formål med ham. Alt annet? Tomhet på tomhet, forfengelighet, idel forfengelighet! Dikter og bonde. Det er tingen. Et virkelig tilvåre. Som Ludvig Holberg på Tersløsegård. Som B.B. på Aulestad. Som så mangfoldige drømte om å få lykke til.  
      Da Knut Hamsun slo seg ned som jordbruker på Hamarøy - og lenge fremdeles - var det hans akt å bli i Nordland. Inderlig trett av utenverdenen. Våre hjemme. Svelge i familieliv og jordbruk. Ry gikk sørover om hvordan de – nok sårlig fru Marie - tok hånd om gårdsstellet og drev det opp på mønsterplan.  
      Men Hamsun var ikke i skinn og beinpiper lenger nordlending nok til å sove godt, hvile dypt og fredsomt i solnettene der nord. Han ble for nervøs av det, «råtten». Og gården var liten og ble fullkommen, så han øynet snart ikke lenger noe å ta opp der. Høysetestolpene på Hamarøy løsnet. Langt om lenge fant han selv den plassen der han ville reise dem igjen: Nørholm.  
      En forfallen gård, en uthoggen skog. Men da Hamsun så den, tok hans fantasi og årgjerrighet til å tumle forelsket med den. Her var det noe å reise opp! Albuerom, store planer, bruk for hans krefter, i lange, lange tider. Her skulle drømmen bli virkelig: gammeldags storgård, herregård, slektsete. Hov,hov, bare gå i gang straks. Stordrift, gammeltestamentlig:  

Abraham. D. e. «Alle folks fader.»  
Sara. D. e. «Fyrstinnen.»  
Isak. D. e. «Løyer og latter.« 
Og fem - 5 - alltid oppredte gjestesenger.  

Hamsun og jeg var uenige om bl. a. bondestoler og alt i den stilen. - Det er da så klompete, mente han. Louis XVI, det var en stil så lykkelig og lett som det passet ham og godset. I den stilen likte han selv å tegne og skjåre, og speidet etter den i auksjonslokalene.  
     Men skogen og jorden, å få hele dette stykke Norge - hans eget stykke Norge - opp til full frodighet, det var tingen, koste hva det koste ville. Det å skrive tykke bøker fikk nå en større mening, noe stort å samle til fra mange land: 150 mål innmark. Bortimot 2000 mål ribbet skog og uveisom endeløyse. Husene nedfor. På knårne det hele. Løft for brede skuldre! «Sult»s dikter bygde seg gard for en holden mann. Lett og lyst altsammen!  
     - «En holden mann,» sa han. Kommer det uttrykket fra det gammelnorske hauldr, fri bonde, storbonde -? Det ble han, gjennom en nervøs påkjenning av arbeidskraft, arbeidstroskap, jernfild.  
     I lange tider etter første verdenskrigen traff jeg Hamsun bare sjelden. Da kunne vi igjen gå ihop hele dagen. Men han var jo en så underlig forekomst at dette nye kapitlet i hans livsroman lett også ellers ble samtaleemne. Gjetergutten med globale nåringskilder. På egen eiendoms storveis jord og skog ...  
     - Sist jeg så ham, fortalte en felles venn, likte han best å gå med buskapen sin oppi liene og spikke på en stav og ga blanke fan i diktingen og verdensberømtheten.  
     Fylkesskogmester Såtrang sa at i hele livet hadde lite gledet og hygget og moret ham som hans samarbeid med Hamsun på Nørholm. Han fulgte på nårt hold gjennom de mangeårene Nørholms forvandling, og han kunne mangt fortelle.  
     Ludvig Longum, sa en rapport, kjøpte i 1917 Nørholm for om lag 180 000 kr. Blinket ut I 000 tylvter som han solgte på rot til et sagbruk for 130 000 kr. Solgte gården til Hamsun i 1918 for 200 000 kr. Smukk årsfortjeneste.  
     Ikke så smukk var skogen da! Etter Longumen kom jo også vinden og tok sitt. Fjellskogen var rene fålenskapen. Meste elkelasten var i tidligere år drevet ut, men langs jordkantene stod ennå svåre gamle elker og digre bjerker, hist og her i liene raget også lange slanke eiker enkeltvis høyt til vårs, til minne om den storhetstiden. Den skulle vorde gjenreist.  
     Den holdne mann, Knut Hamsun, var Vårherres lagnad takk skyldig for mangen myr og vassyk skogteig. Da fikk han jo nok å grøfte! Noe å bruke penger til, noe til å sette mannskap i vei med, til sant forbilde og gagn. Med Såtrang og sin nabo Ole Krømpe planla og ledet han grøfting, veibygg, myrdyrking, planting. 60 mål myr under plogen. Buskapen nårpå tredoblet. 30 naut i nytt fjøs. Store greier. Sving på vekselbruket. Traktor.  
     Da kunne han budsende sin venn fotograf Wilse fra Oslo ... Man kan sette ved siden av hinannen to fotografier: Det ene fra Nordland av handelsbetjent Knud Pedersen med stort urkjede over maven. Det andre av den store jordbruker, herren til Nørholm, Knut Hamsun ved sin traktor. Da vil man se at det er samme mennesket, samme gode, snille gutten i en seierens stund, ikke uten en viss selvbevissthet! (Bare at Knud Pedersens store urkjede var uten ur lommen.) Han har god grunn til den personlige triumf, men han kan også i neste stund gjøre litt løyer med seg selv: Han har grepet seg selv på fersk gjerning som offer for forfengelighetens innfall!  
     Hans to største skogreisingsår var 1922 og 1934. Første året fikk han satt ut 25 000 furu og gran, ikke helt vellykket, for han lot buskapen gå fritt i skogen! I 1934 gikk han på igjen med 80 000 gran. Vel en tylvt mann undervist og oppøvd i å plante, Ole Krømpe ledet.  
      Husbond selv gikk da nokså plagsomt med i to dager. Men så skulle han reise og bli borte i tre uker. Det ble Krømpe glad for! Enda mens Krømpe og hans folk holdt på som best med plantingen, sto Hamsun der igjen. Egentlig skulle han ha vårt i Paris.  
      Vakker reiste ungskogen seg der den nå var gjerdet fra tråkk og muler. Men der var plantet i rette rader som i Tyskland og Frankrike. Det kunne Hamsun ikke med i skogen sin.  

Den Snorre-leseren som i det politiske oppvåkningens tiår 1895-1905 kom omkring her i landet, kunne få inntrykk av at der i landsens storfolk og småfolk enda var godt til overs med saga- og småkongeblod i somme bygdelag, sårlig oppover i Gudbrandsdalen, Nordmøre, Trøndelag, nordpå...  
      Skreddersønnen Knud Pedersen kom på morssiden fra gammel storbonde-ått. Sikkert var det i hvert fall at herren til Nørholm mer og mer utfoldet en lykkelig herskernatur ettersom hans jordegods tok form og frodighet. Uorden, innblanding, motsigelser kunne han vanskelig tåle. Dessuten kostet det altsammen så aldeles uventet! Det kunne en og annen gang bli såvidt nervene rakk til, slik som han måtte skrive om han skulle holde stillingen som hauldr på eigen val. Ikke tale om å hente forsterkninger fra skogen! Ikke hogge annet enn opprensk og avfall til ved.  
      - Han må iallfall hogge disse hugranene og jordtallene som tar lys og kraft fra plantningene, mente Såtrang en dag. - Hysj! Hamsun er ikke mer enn tyve meter borte, sa Krømpe. Nevn ikke hogst så han hører det! - Han hører det ikke, mente Såtrang. - Han hører godt i skogen, sa Krømpe.  
      Hamsun kom, fulgt av sine tre sinte bikkjer. Såtrang våget seg likevel til: - Seksti prosent av tilveksten går i grenene på disse buskaktige trårne. Det lønner seg ikke å la dem stå i plantingen.  
      - Det var da underlig, mente Hamsun, at det ikke skulle lønne seg? De vokser jo der de står. Og engang kan vi få penger for dem. Men løvskog, det har jeg i Amerika selv vårt med på å rydde bort ... Såtrang lovet ham å lage et redskap som kunne rydde forkrøblet løvskog. - Vi kan kviste disse kvistgranene og tallene, så vil plantene leve en tid, foreslo gårdsbestyreren. - Det var en god utvei, syntes Hamsun. Men Såtrang sto på sitt: - Det er ikke noe å klatte med, likeså godt å hogge dem med en gang.  
      Da for Hamsun opp, satte sine ståløyne inn i skogmesterens og ropte: - Så har man hørt det med! Snudde og gikk sin vei brått og fort. Fulgt av sine tre sinte bikkjer.  
      En dag skjøt Såtrang hjertet opp i livet og kom med sin formann, stortingsmann Nils Nersten, til Nørholms port, for kanskje å oppnå et lite dikt til Aust-Agder Skogselskaps årsmelding? - Du får gå først inn, sa Nersten. - Det kan bli min død, sa Såtrang. - Skal noen dø av oss, bør det iallfall ikke bli formannen, hevdet Nersten.  
      - Å, herregud, et lite dikt? sa Hamsun. Herregud, hadde dere enda bedt meg om penger. Hva står det i alle disse brevbunker som posten kommer med to ganger om uken? Jeg stabler dem opp ved veggen til vi kan rå med å svare. Jo, det står at kan Jeg ikke våre så snill å sende dem bare et lite dikt. Ånei, jeg burde vel ha fortsatt som gårdbruker der oppe i Nordland. Så var jeg kanskje ordfører i bygda idag.  
      - Og stortingsmann.  
      - Ja. Som denne Corneliussen deroppefra. Nylig fikk jeg et brev fra en student i India. Han bad om å få et brev fra meg, for det kunne bli ham til hjelp å ha et brev fra meg å vise for seg. Et lite dikt om skogen, sa De? Men jeg skjønner meg jo ikke noe på skog.  
      Så tenkte han seg litt om, så lysnet han litt: - Men jeg har sett skogen vokse. Jeg kunne muligens skrive om det?  

En venn som engang var Bjørnstjerne Bjørnsons gjest fortalte meg at Aulestad da var som et Mekka for loffere fra fjern og når. En dag så han B.B. liste seg ned trappen med et par sko i hånden. Dem stakk han ut av døren til en landeveiens ridder som han fra sitt vindu så komme opp veien. B.B. var på tilbakeveien da en røst lød fra kjøkkenet: - Hva er det du har gitt bort nu igjen? B.B. svarte ikke, men kom brusende i full vrede opp trappen: - Det er da fan gale meg for galt også, at jeg ikke engang kan få gi bort et par gamle sko uten at Karoline skal legge seg opp i det ...  
     Et ikke mindre magnetisk Mekka ble Nørholm gjennom mange år for loffere opp og ned på Sørlandets kongevei. Hamsuns gavmildhet stod langveis i ry. Og han kjente jo arta! «Det er nok skoene det er verst med» ... Han likte å stikke rundelig til vandrerne. Men viden om gikk også hans ry som «Tigeren». Fra sitt milde og vennlige daglige vesen kunne han i et overnervøst hjørne plutselig slå om til sinne, med syl i øynene og sine makeløse kroppskrefter i helspenn. Longumen, Sørlandets sterkeste mann og mest fryktede slåsskjempe, fikk erfare det under sluttoppgjøret for gårdshandelen: - Der er ikke den mann som kan stå seg mot ham, sa Longumen og hadde rømt fra Hamsun som på hare livet.  
     En svår fyr loffet omkring Nørholm og stilte seg foran Hamsun som gikk sin daglige skogtur. - Dette er privat vei, sa Hamsun. - Jeg har like rett til denne vei som deg, svarte lofferen. Hamsun sendte ham med et eneste slag i bakken og gikk rolig videre.  
     En annen ruvende loffer, et hode høyere enn Hamsun, listet seg inn i «dikterstuen» og stod foran ham. Hamsun kvakk, sprang opp, grep lofferen, sendte ham hodestups ut gjennom døren og lukket den godt. Åpnet døren igjen og slengte en femtikroneseddel ut til ham.  
     - Jeg sitter ikke på penger, var et uttrykk han hadde. Han ga mynten omløp, utrettelig gavmild i stort og smått, i brev og i hånden. Når han holdt ukesoppgjør med sine vei- og andre arbeidere, lystet det den gamle arbeider og arbeidsformann nøye å gå dagsverkene igjennom. Men med et naturlig håndlag pleide han usett å legge en ekstra pengelapp til hver pengebunke når han skjøv den over bordet til arbeideren. En gammel veiarbeider så på denne arbeidsgiveren med et blikk og et smil så kjårlig at jeg trodde han ville omfavne ham. Han hare ikke våget seg til det ...  
     Knut Hamsun hadde arbeidet seg opp gjennom alle lag i folket, han visste hvor verdiene lå.  

- Hva fanden er det de glaner for?  
- Du har vårt altfor uforsiktig med å bli fotografert. Slikt må straffe seg på det grusomste, mente jeg.  
     Når folk får se kjente bilder fra alle aviser materialisere seg på gatene eller kafeene, er det jo bare menneskelig at de stirrer. Byron stod på sin Loggia i sitt palass i Venedig og ropte ned mot et selskap engelske turister i en gondol: Haha. Dere skulle bare vite hvem som her står, så skulle dere komme til å stirre. Det var i den tiden da Byron - som det ble sagt om ham - «tok pusten fra Europa» ...  
     Engang en kveld i Kristiania - da Hamsun i noen dager tok pusten fra tigerstaden og han selv var meget munter - var det rent magisk som folk tittet og glodde etter – og på ham. Damer gjorde runde i lokalene for å glane. Og så dumme som øynene blir på folk som glaner! Da brast Hamsuns tålmodighet og han ville opp på bordet og tale. «Tale?» «Jeg vil holde en tale til kveget.» Han ble halt ned igjen før det kom så langt.  
     Såvidt jeg vet, hendte det en eneste gang - iallfall i hans storhets tid - at Hamsun selv ønsket å bli fotografert.  
     Det kom over ham da han nådde det store livsmålet sitt: stå på egen storgårds grunn, som fri, selveiende storbonde, midt i frodigheten som han med sitt eget slit hadde reist omkring seg. Da lot han seg også fotografere med det norske flagget. Det var en 17. mai. Slik skulle etterslektene se ham, minnes ham, manes av ham. Slik skulle han stå for utenverdenen og i litteraturhistorien. Under Norges flagg. For også med flagget var Hamsun en merkelig mann i Norge: Ingen andre enn han selv måtte heise flagget. Og bare to ganger om året. 17. mai, og på Bjørnsons fødselsdag. På klokkeslettet etter almanakken heiste han det, når sol gikk opp. På klokkeslettet etter almanakken firte han det, når sol gikk ned. Og selv tok han vare på det. Ikke engang på sine elskte barns bryllupsdager heiste han det. Norges merke. Han var dypt og hellig en stor alvorsmann, den glade herre fra 1905. Hvor mange hadde og har en slik ømhet for vårt flagg?  
     Engang han vanskelig kunne unngå å bli fotografert, så jeg ham ta mot til seg før han besluttsomt gikk frem i skuddlinjen. Det var også viden kjent at han skydde å bli fotografert. Da byggmesteren skulle stelle på verandaen hans, kunne han, byggmesteren, umulig bli enig med den kyndige Hamsun om måten å gjøre det på. Da visste byggmesteren til slutt ikke annen råd enn å reise seg, skygge med hånden for øynene og si: - Det kommer visst en fotograf der borte på veien ... Da hev Hamsun hammer og tang og strøk til skogs. Byggmesteren fikk arbeide i fred.  

Helst skulle der ikke våre gjerder mellom naboene, var Hamsuns gamle idé. Det skulle våre som i China. Uten gjerder mellom rismarkene. Uten gjerder mellom havene.  
     Det himmelske rikes kultur lot seg kanskje praktisere nordpå, men ikke med den sørlandske hovedveien rett forbi haven og huset. Det ble ikke bare nødvendig med prydelig smijernsgjerde og port ut mot hovedveien. Med verdensberømtheten kom snart også et ståltrådgitter og en ny port oppe ved tunet. Og begge porter låst.  
     Den som ville til Hamsun, måtte fra gårdsbestyrerens hus(utenfor ståltrådgitteret) telefonere over til hovedhuset og si sitt navn og årend. Var det en fotograf eller journalist, fikk de nøye seg med at man skulle hilse og si fra hr. Hamsun at han var ikke noen severdighet. Tok han imot, kom en av pikene fra herregården med nøkkelknippet, gjerne fulgt av to eller tre bikkjer, og låste opp tunporten.  
     Om der før kunne ha vårt en lyst i ham etter å komme «in the public eye» - ja, vekke oppsikt - han var blitt grundig trett og lei av det humbugaktige i slikt, brydd av overdreven «publicity». Hans virkelighetssans, krav på ikke å bil forstyrret, hans grunnleggende beskjedenhet, skjøv det fra seg.  
     En dansk journalist - som det ikke ble låst opp for - stilte seg utenfor porten og sang «Et yndig land» så høyt at Hamsun hørte det. Han sendte en pike ut med reisepenger tilbake for den mindre yndige unge mann. Mer å beklage var en franskmann som med eget sjøfly landet ved Nørholms brygge. Hamsun var fremdeles ikke noen severdighet. Franskmannen ble så hjertelig skuffet at noen hver måtte synes synd på ham.  
     Men Hamsun var som oftest ikke å rå med når han – som en bunt blottede nerver - arbeidet med sin «fortelling», sine setninger, sine ord, sine blink og dobbeltklange.  
     Som foran Ibsens hjørne på Drammensveien hendte det at hele klynger på Sørlandsveien, vandrende og bilende, stoppet opp for å glane mot Hamsuns hjørne i Nørholms sydøstre annet stokkverk og mot hans «dikterstue».  
      - De glaner og de glaner, hva fanden glaner de etter? Han kunne mistenke hver fremmed for å omgås med fotografiske eller journalistiske sniktanker.  
      Med alt sånt ville han i grunnen våre en gjestfri mann: Fem oppredte senger -.  
      Lenge koste han seg ofte med småturer til Grimstad, Arendal, Lillesand, Kristiansand, Risør, Lyngør, Kragerø ... Gjorde seg småårend inn i butikkene. Kjøpte litt, et viskelår, en blyant, en sigar eller annet, gjerne bare til påskudd for en prat og adspredelse. Men ble han glant på, varte det lenge før han kom igjen i den butikken.  
      Om somrene kunne det bli så urolig på Sørlandsveien og ved tunporten at han satte kursen langt fra Nørholm når han skulle arbeide:  
- Jeg skulle nok helst ha blitt på Hamarøy.  
      Nørholms herligheter og fremtidshåp fikk hans altoppslukende kjårlighet. Men han kunne stirre tungt frem for seg: Det ser ut som om ingen av mine vil fortsette her ...

Hamsun går opp i Nørholm, sky for utenverdenen.  
     Om vintrene streifer han omkring i skogen etter snøfall og retter opp småtrår som krøker seg under snøtyngden. Har med seg hyssing, spjelker sprukne grener og stammer, slår ned staver og surrer plantene til dem.  
     Ole Krømpe «fikk jobben» etter et uvanlig svårt og tungt snøfall, han gikk omkring i omlag tre uker og rettet opp småtrår og noen store.  
     - Her er en jeg ikke makter, sa Krømpe.  
     - Treet skal opp i denne timen, sa Hamsun, - ta folk med. Med nok mannskap og greier reiste den svåre grana seg opp igjen. Selv med Hamsuns davårende innkomst lot det seg jo ikke godt gjøre å sette stålbarduner på alle de enslige granene som stod igjen i den skamhøgde skogen på hans atten hundre mål. Det fikk da bli Vårherres lagnad, til ungskogen kom opp i slik makt at den kunne blåse stormen et langt stykke til vårs.  
     Noen andre trår ble mer innviklede problemer: Først valnøttreet og kastanjen. Med en hel del stårkasser stod de ved løeveggen og bredte grenene sine langt innover løetaket. Stårenes glade kjårlighetsliv og trekkspill-låt var til fryd, ikke bare for dikteren, men også for hans katt. Det hjalp ikke, alt han preket for katten.  
      - Her er to ting å gjøre. Enten må trårne ned, eller også må katten late livet.  
     Valget falt ham tungt for brystet. Da fant gårdsbestyreren på råd: - Vi kan stenge med netting under de nederste grenene. Hamsun strålte opp. - Det var pokker så lurt - og det ble uoppholdelig iscenesatt. Han nikket glad opp til stårene: - Bare driv på. Men til katten sa han: - Akkurat tilpass, til deg, din misdåder.  
     Et av de store lønnetrårne voldte en lengre kamp med tragisk utfall. Et skjårepar der oppe herjet viden om blant småfuglene. To ganger ble derfor - det var ikke annen råd - reiret revet ned. Men ekteparet hentet hver gang hjelp annetsteds fra og fikk under ustyrtelig skjenneri og skravl sin borg i en fart bygd opp igjen. Da gikk Hamsun til det skritt som var hans natur så imot. Han måtte gi sitt minne til at skjåreparet ble skutt. Men måker hekket ved bryggen utenfor haven, og nåde dem som forstyrret dem.  
     Ikke noe annet sted i vårt land - og visst ikke i noe annet land - er der slike mengder fuglekasser under takskjeggene og i trårne ved husene som i Nordland. Visst ikke noe annetsted i vårt land sør av Nordland var der slik skikk med fuglekasser som på Nørholm. Fuglesang var Hamsuns kjårestemusikk. Ille var det at med døvhørtheten kunne han mindre og mindre glede seg ved den. Men skarpt fulgte hans øyne fuglenes liv og ferd og reirbygging så lenge det av Vårherres lagnad ble ham forunt å se det og å nyte deres selskap og kunst. Som fra barneårene av. Størst når ståren og når svalen kom.  
     Vinter, snø og is hadde ingen tillokking for ham. – Det er goldt. Men en svermer i våren var han hele sitt liv. Hengiven, ja henrykt og takknemlig for Skaperens rundhåndethet. Han lengtet etter å se isen gå opp i fjorden. Det var som et signal, da fikk han det travelt med nøye å følge med i vårlivets, kreftenes utfoldelse, farvene, insektlivet, hestehov, snøklokker, krokus, markfiol, knoppskytingen på bjerk, eik og ask og kirsebårtrår og busker -, stanset opp: - Hvorfor spretter denne lønnen så meget senere i år?  

Et pussig kameratskap pleiet han med den katten sin. En meget ublid katt mot alle andre enn Hamsun. Vond støtt, murret, knurret, på sprang til å klore øynene ut på likt og ulikt. En stol lot en i tvil om den var Hamsuns eller kattens? Begge foretrakk den stolen fremfor alle andre stoler. Men lå katten på den? Da satte Hamsun seg på en annen stol. Lå den der når han fra sitt arbeid utover kvelden - da alltid på klokkeslettet - kom ned for å slokke lyset? Da lot han lyset stå på og gikk opp igjen, men la først på kjøkkenhenken til pikene en lapp med påskrift om at katten var i stuen. Da visste de at lyset skulle stå på.  
     Ikke mindre grunn til å våre ham takknemlig fikk en edderkopp. En høst var lufteverandaen på tunsiden ikke tørr etter nymaling, nattduggen ble tørket av hver morgen. Hamsun oppdaget at en edderkopp hadde sitt tilhold og spant sitt spinn der. Han sa straks fra at der måtte vises forsiktighet så edderkoppen ikke ble forstyrret. Endel fluer ble nok derfor mindre takknemlig. Men hva hadde de der å gjøre? Naturens orden og kunst skal man ha respekt for. Notabene, dette var en ung edderkopp. Ærer de unge. Men av gammelt spindelvev ble ikke mye igjen der Knut Hamsun gikk frem. Han var - med et nokså merkelig uttrykk - den pinligste ordens og renslighets mann.  
     Han slo nesten både Edvard Munch og Ludvig Ravensberg i overpertentlig personlig hygiene, fordi den hos ham omfattet den mest presise punktlighet i daglig ferd og vane. Når da ikke en sjelden festlighet kunne gripe forstyrrende inn i regelmessigheten.  
     Under vei- og annet arbeid oppe i skog og mark glemte han seg iblant så aldeles at han måtte lokkes hjem med bud om at der var syltet makrell til middag. Selv da hendte det at han drøyet med å forlate sine veiarbeidere. Han hjalp dem med å holde i meiselen eller med å ta et tak med spett på stein, eller muntre med morsomt prek...  
      Fjøs og stall og grisehus var han stadig innom, stelte, godpratet med dyrene. En tid hadde han også stort sauehold, men sauene kjente jo ikke måte, sånn som de snaugnagde alt, og han kvittet seg med dem. Annerledes overbårende var han med rådyr og elg. Et år åt elgen toppene av en fem måls havreåker i utmarka. - Det er synd på åkeren, men det er gildt å ha elg i skogen, var det orakelsvar gårdsbestyreren fikk.  
      Alt vilt på eiendommen var fredet i alle år, fugl og dyr. Ingen våget gå i skogen med bøsse, i jakttiden var Ole Krømpe jaktoppsyn. Skog og vilt fikk fred. Nørholmsfreden. I myrene århanespill. I tyttebårtuene tiurflokker. En kunne telle både tylften og sneset.

      Denne dype livsens fred hadde en merkelig sidevirkning; gårdsfolkene gikk alltid ved siden av kjerre eller vogn i gårdsdriften, selv om både kjerre og vogn var tomme, skjønt de ikke hadde påbud om det. Ja, selv om de skulle kjøre til byen, gikk de ved siden av til de var kommet ut av synet fra Nørholm.

Som barn skrev han sitt første dikt om den syke reinsimlen. Som storbonde dyrenes samme hjertevenn. Her er noen linjer av ham fra Finnland:  
      «Vil man ha en flyvende Køretur vet jeg intet bedre Land for den end Finland. I finske Byer har jeg oplevet det højeste i den Retning. De små finske Heste der ligner vore Fjordinger iler som Vinden gjennem Gaderne, og omkring Gadehjørnerne har jeg mere end en gang svåvet på et Hjul. Finnen fodrer godt, men kører hårdt; når jeg undertiden bad for Hesten blev jeg smilende kaldt en Hästgråtare. Jeg har en gang i mit Liv måldt en Mand til Politiet og denne Mand var en finsk Hyrekusk ... «  
      Visst bare én gang traff Hamsun sin overmann i dyrevennlighet, en bonde og skogeier som han bodde hos og som hadde en prakthane. Hamsun sprengarbeidet til  langt ut i nettene. Men midt i hans morgensøvn satte hanen i med å gale. - Dette kan aldri gå, mente Hamsun, enten får jeg flytte, eller du får slakte hanen. Bonden ville ikke gi slipp pa noen av dem. Han stod opp før morgengry og satte seg i hønsehuset med en kjepp, ansikt til ansikt med sin elskte prakthane. Hver gang prakthanen gjorde tegn til et gal, slo han kjeppen forbi den i luften. Første morgen bare som et forsøk, men ganske riktig. Prakthanen ble så forbauset at den blinket med øynene og svelget, glemte å gale.  
      Man må - som jeg - ha kjent den bonden for å kunne skjønne slikt, og virkelig tro på det.  

Nørholmsbekken forbi haven gjennom hovedveien ut i Nørholmskilen skulle våre beste fiskebekken i Eide herred. Den fikk Hamsun med statsråd Alfred Madsens hjelp ved kongelig resolusjon fredet mot all fangst med snøre, garn, bakker, lyster, stang o.m., 200 meter ut fra Nørholms brygge. Dette står på tavler på begge sider av fjorden. Fisken fikk som skogen og fuglen formeringens fred. Ble et garn satt innenfor den hamsunske grense, tok gårdsfolket det opp, og bud ble sendt til eieren om å hente det på kjøkkenet.  
      - Ta den store ørreten til middag på Nørholm! ropte en mann ved bekken. Men der sto Hamsun og ropte i så mannen kvapp: - Kom vekk! Ørreten må ha ro. Det er jo gytetiden.  
      I de dagene så jeg i en avis en hatsk hån om at den rike Hamsun ikke unte fattige fiskere fisk. Men hvor mange ørreter ute i fjorden og havet ble det for dem av ynglen fra Hamsuns enemerker?  
      Han hverken jaget eller fisket. Men han var den første som i Eide herred bygde silo; to. Han fulgte med i jordbruksskriftene, streket under med rød og blå blyant og drøftet planer med gårdsbestyreren. La ut opptil tyve mål til rotvekster. Ti til utvalgte potetsorter. Gikk løs på ugraset. Nøt tilvårelsen. Som aldri før.  
     Han beundret mennesket, men med måte. Han beundret ikke mugen, men med overbårenhet.  
Omgitt av jordens herlighet stod han etter slitet som en lykkelig mann, blinkende av underfundig humør, med triumf fra fjord til fjell. Æret, elsket, fryktet av sine folk, med et barnetekke som der langveis stod levende ry av. Fullsommerlig medbør fra alle klodens kanter, lest på 34 fremmede sprog (nårpå halvparten så mange som H. C. Andersen). Største og gladeste skattyteren i sin kommune og langveis utenfor den.  
     En holden mann. En elegant og glad vert på etterjulsballet i dansesalen, som han selv hadde tegnet og bygd og også spikket ornamenter til sitt hyggelige lille snekkerverksted.  
     Fra alle vinduer lyste det av det store huset på Nørholm. Så god en herregård som noen i eventyrene.  
     Høyere enn noengang før elsket han dette livet på jorden, med og trass i alle dets ugreier og løyerligheter. Han omgikkes med tanken på rent ut å ville nekte å dø.  
     Med sine to tørre never hadde han gjort drømmen til virkelighet. Jeg har grunn til å tro at under et etterjulsball stakk han av en god lang stund - og gikk som en fremmed gjetergutt forbi på landeveien og så opp mot huset sitt. Som om fremmede storfolk bodde der, og som om han aldri hadde sett det før.
     På Tinden. På tinden av, trass i alt, jordens herlighet. When a man is lucky, even dogs lay eggs at his door.  

Fra Christian Gierløff: Jordens herlighet - 1961 - sidene 54 til 68
Gjengitt med tillatelse fraGYLDENDAL NORSK FORLAG

Ellinor Hamsuns Legat til Nørholms bevaring og Stiftelsen Nørholm, Postboks 198, 4802 Arendal