Forside

Knut Hamsun og Nørholm
Knut Hamsun - andre spor
Knut Hamsun på Internett
Fotogalleri

NØRHOLM før 1918
NØRHOLM 1918 - 1952
NØRHOLM etter 1952

Om Stiftelsen Nørholm
Om nettstedet
Om rettigheter

To ganger dus med vertinnen på Helvete

Den 17. juli 1888 la den danske atlanterhavsdamperen Thingvalla til kai i København. Blant passasjerene befant det seg en høyreist nordmann. Da skipet anløp Kristiania, sto han ved rekken og kikket inn på husene som det blinket så lystig i vinduene fra. Men han gikk ikke i land. Han vendte ryggen mot den norske hovedstaden og belaget seg på å krysse Kattegat. Muligvis kan det bero på tilfeldigheter at Hamsun valgte København framfor Kristiania. Men høyst sannsynlig lå det dypt personlige motiver bak.

I Sankt Hans Gade, omtrent midtveis mellom torget og Søerne, ligger nummer 18. Her flyttet Knut Hamsun inn en sommerdag i siste halvdel av juli 1888.

( Klikk på kartet for større gjengivelse. )

Hamsun hadde vårt i København én gang tidligere – som tjueåring – et par korte uker rundt jule- og nyttårstider 1879-80. Den gang hadde han i ungdommelig overmot dratt dit for å levere et manuskript til den mektige Frederik Hegel i Gyldendal. Selv hadde han stor tro på Frida, en romantisk bondefortelling i Bjørnsons ånd, men framstøtet ble ikke kronet med hell. Det finnes flere versjoner av historien om hvordan det hele forløp, men ett står i alle fall fast: manuskriptet ble refusert, og Hamsun led dermed et forsmedelig nederlag som skar dype hakk i hans den gang noe oppblåste selvbilde.

Hamsun, som på den tid bar navnet Knut Pederson, trøstet seg med at Bjørnsons stilidealer ikke var på mote, mens han slikket sine sår. Som tjueåring var Hamsun ingen begersvinger, men skal man tro ham på hans ord, druknet han sine sorger i den københavnske vertshusverden. I et brev til Bjørnson beretter han om en kveld på caféen Helvede der han drak 2 ganger dus med vertinden og kaldte hende mon cher ami!

Senere oppsøkte han dikteren Andreas Munch, som hadde oppholdt seg mange år i København, hadde en stor bekjentskapskrets, holdt litterår salong og bodde sentralt i Kronprinsessegade 28 i Nyboder. Slik det sømmet seg for en berømthet, om enn falmende, som ham. At Munch ikke stilte seg helt avvisende til fortellingens litteråre kvaliteter og berømmet den unge dikter for hans store poetiske evner, var et plaster på såret. At han dessuten rådet Knut til å gå til et annet og mindre kjent forlag, inngav håp. Men uansett motgang eller betinget ros: den tjueårige Hamsun lot seg ikke vippe av pinnen.

I et brev til velynderen Zahl, som hadde beskikket ham de penger som gjorde København-reisen mulig, forklarer han fiaskoen med at julemåneden ikke var den rette tid til å finne en forlegger. Men oppholdet hadde ikke vårt bortkastet av den grunn: jeg har (...) samlet mig stof for et helt års litterärt arbejde, jeg har fåt mere udstrakt menneskekundskab og mere utvidet syn på livet i de forskälligste retninger (...) Ligeledes har jeg skaffet mig lidt scenisk kundskab, d.v.s. jeg har studeret lidt af theaterväsnet hernede, jeg fik nemlig fri adgang som norsk literatus.

Om Hamsun fikk anledning til å se Henrik Ibsens Et dukkehjem, som hadde premiere på Det Kongelige Teater den 21. desember, vites ikke. Pengene var uansett i ferd med å ta slutt, og Hamsun innså at han i denne omgang ikke hadde noen framtid som forfatter i Kongens By. Slukøret eller med krum hals – det er ikke så godt å si – vendte Hr. Pederson nesen mot Kristiania straks over nyttår.

Farlig mann med vingeslag i brystet

Det er sommeren 1888, og Hamsun er tilbake i nederlagets by. Like sikker som morderens drift mot å vende tilbake til åstedet, like sikker er taperens trang til å vinne oppreisning der tapet fant sted. Var det derfor Hamsun valgte å dra direkte til København denne sommeren? Han må ha ant at noe var i ferd med å løsne. Hadde han litterårt sprengstoff med seg i kofferten da han krysset Atlanteren? Var han begynt å skrive på det som skulle bli gjennombruddsromanen Sult? Ifølge uttalelser han selv har kommet med senere, hadde han ikke det. Men stoffet var innenfor nårmeste rekkevidde, og ganske snart etter at han flyttet inn i Sankt Hans Gade skulle det løsne for ham. Her altså, i den dansk-norske felleslitteraturens hovedstad, der alle de tunge og betydningsfulle litteråre institusjonene lå, den by som hadde påført ham hans første litteråre sår, her, og ikke i Kristiania, på Toten, i Aurdal, i Elroy, Wisconsin, Minneapolis eller Chicago, men nettopp her, i Kongens By, skulle det løsne for Knut Hamsun.

Like blakk som han var da han dro fra København første gang, like blakk var han da han vendte tilbake for annen. Historien vil ha det til at han pantet frakken for å skaffe penger til husleie for det billigste vårelset han kunne finne – et hummer som danskene kaller det – på kvisten i Sankt Hans Gade. Her levde han incognito.. Knapt noe menneske i byen kjente til hans eksistens. Unntatt én!

På båten hadde han truffet en gammel bekjent fra Amerika, professor Rasmus B. Andersson ved University of Wisconsin i Madison, den første mann han oppsøkte under sitt første Amerika-opphold – med anbefalingsbrev fra Bjørnson. Andersson fikk straks den skittviktige unge mannen i vrangstrupen. Han var nå amerikansk sendemann til Danmark på fjerde året og ble ikke mildere stemt til Hamsun da denne ved et tilfeldig møte under overfarten hadde fortalt ham at det sorte båndet han bar på jakkekraven, var festet der til minne om anarkistene som ble henrettet etter massakren på Haymarket i Chicago. I sine memoarer forteller Andersson at han gikk direkte til politiet og ba dem holde øye med den farlige norske anarkisten som nettopp hadde ankommet landet, og ifølge den samme Andersson skal Hamsun ha blitt skygget dag og natt uten at han selv la merke til det.

Hvis dette er sant, så er det en fantastisk historie. Men som tilfelle er med så mange andre anekdoter, er det også grunn til å ta denne med en klype salt. Hamsun har selv avvist den som rent oppspinn. Med den kjennskap vi har til Anderssons personlighet, er det imidlertid slett ikke utelukket, ja, endog sannsynlig at han kontaktet politiet. At de fant det bryet verdt å overvåke den bleke og forhutlete nordmannen, er likevel lite trolig. Om de gjorde det, kan man bare få svar på hvis man tar fatt på den tidkrevende oppgaven det vil våre å gå gjennom politiets arkiver fra anno dazumal. Hittil er det ingen som har funnet det slitet verdt.

Om så var, ville det neppe ha vårt noen anstrengende forfølgelse. De første ukene i København var Hamsun lite mobil. Han holdt seg for seg selv, i ro, oppsøkte ingen, oppholdt seg for det meste på sitt lille kvistvårelse. Og skrev! Skrev som om det gjaldt liv og død, drevet av den samme galskap som han gjennom hele livet ble rammet av når dikterdemonen slo klørne i ham: Jeg føler Produktionslysten slaa i mit Bryst som en Fugl, der slår desperat med Vingerne, skriver han i et brev litt senere på høsten. Jeg er ikke istand til at komme bort fra det. Min Bok! - min Bok! Om de fine fortoninger - . Jeg vilde gjennemgrave Sjålens fjerneste Fortoninger - jeg vilde la dem lytte til Mimosernes Aandedrag - hvert ord som hvide Blåndende Vinger - sproglige Speilbevågelser. - Det skriker i mig af Långsel efter at begynde! - Jeg har ikke tid at vente - Produktionsdjåvelen gir mig ikke Fred! Nu er Tidens Fylde! - Nu skulde min Bok komme!

Tjue øres rugbrød på et kvistvårelse

Boka han taler om, er den som i underkant av to år senere skulle utkomme under tittelen Sult. Og som Sult-heltens er også Hamsuns lommebok tom der på kvisten i Sankt Hans Gade. Han har ikke penger til mat, ikke til klår, ikke til oppvarming, ikke til lys, der han sitter og skriver de første tretti sidene av Sult. Et rugbrød til tjue øre, uten smør, uten pålegg, utgjør to dagers forpleining. Et par ganger den første tiden er han helt på felgen. Han har pantsatt alt han eier. En gang spiser han ikke  fire døgn i trekk, sitter og tygger på fyrstikkstumper for å holde den gnagende tomhetsfølelsen vekk. Han sulter og fryser, og Sankt Hans Gade er et utmerket sted å sulte og fryse på. Selv slik gaten ser ut i dag, bringer den tankene lett hen på atmosfåren i Sult. 

Men Hamsun fekter seg gjennom. Det er ikke første gangen han lider nød. Og han har alltid klart å karre til seg det nødvendigste for å overleve. Før har han tatt seg arbeid av ulikt slag. Men nå er det slutt med det. Nå har han definitivt bestemt seg for å leve av sin penn. Også før har han skaffet seg noen slanter ved å levere artikler til aviser og tidsskrift. Det gjør han nå også, selv om dette stjeler dyrebar tid fra det som virkelig teller, for tanken på den nye, romanen spøker hele tiden i bakhodet på ham.

Skjellsettende møte i Politikens hus

København var ikke noe dårlig valg for en ung norsk dikter som ville opp og fram. Det var Skandinavias kulturelle hovedstad, og nordmenn – ikke minst norske kunstnere og forfattere – hadde en høy stjerne i byen. Dessuten var det i ferd med å skje et mentalitetsskifte – et skifte der grunnen var i ferd med å beredes for det menneskesyn og estetiske uttrykk som Hamsun arbeidet med. Han kom for sent til å høre Georg Brandes' foredrag Aristokratisk radikalisme, der filosofen bak det moderne gjennombrudd på en bejaende måte introduserte Nietzsche i Norden. Men Nietzsche lå i luften. Det gjorde også Schopenhauer og Dostojevskij. Den realistiske og samfunnsorienterte tendensdiktningen, tuftet på positivisme, rasjonalisme, utilitarisme, sosial indignasjon og demokratisk sinnelag, var på retur. Nå var tiden moden for det geniale unntaksmenneske, det individuelle sårtilfelle, det delikate sjeleliv. Nittitallets mystisisme, irrasjonalisme og innadvendte sjelemaleri var på vei.

Men fortsatt var brødrene Brandes de toneangivende i dansk åndsliv. De var smaksdommere og trendsettere, og satte de ikke normen selv, visste de i det minste hvilken vei vinden blåste. Og Hamsun hadde aldri rygget tilbake for å oppsøke de som telte, de 'riktige' personene, de som hadde innflytelse. Georg Brandes hadde vårt et av hans ungdoms store idealer. Denne mann har simpelthen lårt meg det lille jeg kan, skriver han i et brev til broren Edvard samme høst. Og kanskje var årefrykten for Mesteren fortsatt for stor, for det var broren han oppsøkte da han for første gang skulle vise noen det han satt og skrev på. Hovedgrunnen var nok likevel at Edvard var redaktør av Politiken, og det var i redaksjonen her, i det berømte Politikens hus på Rådhusplassen, Hamsun en tidlig høstdag troppet opp med manuskriptpakken i hånden.

Denne gang fikk audiensen et annet forløp og et annet resultat enn da han stilte opp i Gyldendal med Frida i desember 1879. Edvard Brandes var en annen enn Hegel, tiden var en annen, ikke minst var Hamsun en annen. Denne gang hadde han noe å fare med.

Hvilket inntrykk Hamsun og manuskriptet hans gav på Edvard Brandes, kjenner vi fra memoarene til den svenske forfatteren Axel Lundegård, en når venn av Brandes som han straks etter fortalte om episoden til. Et mer forkomment menneske har jeg sjelden sett, beretter Brandes. Ikke bare at klårne hans var fillet. Men det ansiktet! Som De vet, er jeg ikke sentimental. Men den mannens ansikt grep meg. Brandes tok mot pakken, men så straks at manuskriptet var for langt for avisen. Det sa han og ville gi det tilbake. Men i det samme så jeg uttrykket i øynene hans bakom lorgnetten.... og jeg kunne ikke bringe noe avslag over mine lepper. Han lovet å lese det, tok det med seg hjem, ble straks grepet. Det var ikke bare talentfullt. Det var mer. Det var noe av en Dostojevski....

 
Badstuestråde 11, midt på bildet, huset Københavns studentersamfunn på 1880-tallet. Her holdt Knut Hamsun to suksessfulle foredrag med blant andre Georg Brandes på første benk. ( Klikk på bildet for større gjengivelse ) 

____________________________________________________

Øystein Rottem: VÅRT KØBENHAVN - Norske forfattere i Kongens by - 2000 - sidene hh til hh
Gjengitt med tillatelse av  Forlaget Press 
Boken er designet av Subtopia
     
ISBN 82-7547-069-2

Øystein Rottem er litteraturkritiker og forsker. Kritiker i dagspressen fra midten av 70-tallet, fra 1994 hovedanmelder i Dagbladet. Han har skrevet en rekke bøker, blant annet: Sigurd Hoel. Et nårbilde; LystLesninger. Åtte essays om kjønn og identitet i norsk litteratur; Gudommelig galskap. En biografi om Knut Hamsun for unge lesere og Norges Litteraturhistorie bind 6-8. Stipendiat og lektor ved Universitetet i Tromsø, 1977-1984, lektor ved Universitetet i København 1985-1991, gjesteprofessor ved Universitetet i Wien 1991-1992. Øystein Rottem har bodd i København i 15 år. 

Terje Stemland i Aftenposten 17. oktober 2000:
«Vårt København» er ikke bare en velskrevet, til dels sprudlende og innforlivet bok om store norske forfatteres forehavender i København, interessante tidsbilder, kulturhistorie på sitt beste. For alle som har lagt sin elsk på denne storartede by, og vi er mange, kan den faktisk anvendes som pub- og restaurantguide i dag, som håndbok i byens severdigheter. (…) Dette er s’gu en dejlig bog!

Her vil etter hvert komme nye artikler om steder Knut Hamsun levde og arbeidet. Følg med.
   

Ellinor Hamsuns Legat til Nørholms bevaring og Stiftelsen Nørholm, Postboks 198, 4802 Arendal