Forside

Knut Hamsun og Nørholm
Knut Hamsun - andre spor
Knut Hamsun på Internett
Fotogalleri

NØRHOLM før 1918
NØRHOLM 1918 - 1952
NØRHOLM etter 1952

Om Stiftelsen Nørholm
Om nettstedet
Om rettigheter

En barsk uvårsdag senhøsten 1918 holdt vi vårt inntog på et ugjestmildt Nørholm. Det var gått noen måneder siden den sommerdagen Knut kjøpte gården, en idyll dengang. Det stillferdige gamle sørlandshuset under tungt heng av lønn og lind, den myke armen fra Skagerak som smøg seg nesten opp til døren, hadde nok virket på en poet. Det ble kjårlighet ved første blikk. Nå ved det andre gikk det ikke bedre enn at han likefrem fant en og annen feil ved stedet. Og den første han så gjennom snaublåste trekroner var at landeveien, mellom haven og Nørholmkilen, lå generende når.
      Den sørlandske hovedvei, som den buktet seg bakke opp og bakke ned gjennom Eide sogn, støvet og humpet, var et bilde på fred og landsens stillfarenhet. Bygdefolk til og fra byen med hest eller sykkel var hele ferdselen. En bil var et sjeldent syn, men sommersdag led vi under støvskyen som drev innover oss i solgangsvinden, når synet forsvant med en fart av 40 km i timen. Ferdselen øket imidlertid faretruende for hver sommer. Sørlandet ble oppdaget som ferieparadiset.
     Men det var ikke sikkert at Knut Hamsun også hadde ferie, når kjente og ukjente kunne tenke seg å hilse på ham i forbifarten. Han prøvde å få lagt veien om, slik at den skulle gå over jordene bakenfor husene, men det fikk han ingen med på. Derimot oppnådde han å få skjøvet den noe lenger ut mot kilen. Fin og asfaltert på en stenfylling ligger den i en slakk bue forbi Nørholm.
     Tredve år er gått og mer enn det. Nå er trafikken forbi Nørholm en fin høysommerdag med et nedkjørt uttrykk å likne med en durende, rivende strøm. En kan våre glad at den ikke likefrem sneier borti Knuts gamle jernstakitt. Det er biler fra mange land, mennesker fra alle verdens kanter - den sørlandske hovedvei er blitt en turiståre.
     Og idag er Nørholms porter åpne.
     For tiden er gått og har gjort sin gjerning, ingen kan forstyrre den innhegnede dikteren på Nørholm mer. Og det ser ut som Hamsun-lesere, som vel også somme tider er blitt Hamsun-elskere, har trang til å se det stedet som var hans hjem de siste 34 årene av hans liv. Hans personlighet var så rikt fasettert, slik som en finner ham i hans verker. Og allikevel vil Nørholm, som også i fullt mon var et verk av ham, kanskje gi glimt av en uoppdaget Hamsun for mange. Gjennom en rekke vanskelige år har det lykkes oss å berge hans omgivelser - arbeidsrom og stuer - slik som han selv til minste detalj har formet dem. Suveren som han var ikke bare kjøpte han skapet, men satte det der det skulle stå.
     Hans smak var dominert av en ordenssans som en ikke nettopp tenker seg i forbindelse med en kunstner. En avhengighet av symmetri, et hårfint øyemål overfor vinkler og linjer, en uvije mot det tilfeldige, som en skulle synes lett kunne ta hyggen ut av stuene. Men samtidig hadde han kjårlighet til blomster og til kunst, de ble til å bo i, til å trives i, dels til hverdag og dels til fest.
     Han kjøpte urner og potter til plantene selv sommetider og holdt godt øye med at de fikk sitt stell. Så han en som tok uhemmet plass for seg i vinduskarmen til fortrengsel for andre eller en blomstertopp som trengte støtte, så hadde han gjerne en høvelig hyssing i bukselommen og kom til hjelp med varsomme hender. To svåre julekaktuser fra før krigen har overlevet ham og tenner trofast sine hundrevis av røde bluss hver vinter i mørkeste tiden.
     Maleriene er av norske kunstnere, de fleste fra hans samtid. Det er dårlig - «krøbelt» som han kalte det - med veggplass hos oss, det er så mange vinduer og dører. Han gikk lenge og tålmodig for å finne ut den beste plassen for hvert enkelt bilde, det var ikke gjort på én dag. Bildene var jo heller ikke kjøpt på én dag. En medhjelp ved dette arbeidet måtte også legge tålmodighet og interesse for dagen og ta de tunge gullrammene på strak arm, opp og ned, opp igjen og ned igjen.
     Hjemmet på Nørholm er blitt til ved 30 års sakte sammenplukk av gamle ting, et mosaikkaktig hele. Han begynte på bar bunn i 1909 med seks empirestoler, et bord, en sofa, en klokke. Så felte han inn empiresaker etter hvert som han fikk «skillinger» som han kalte det. Slik utviklet hjemmet seg, organisk, kan en nesten si. Det var empiren han brydde seg om, andre stilarter rangerte lavere, den imøtekom hans sans for symmetri og enkel fornemhet. Han var tilfreds til bunnen av sitt sinn når han kunne stille to like vaser på to like hyller, to karyatider støpt i samme form i 1830 på et skatoll fra samme tiden, eller kanskje to tvillinggrekerinner i alabast på hver sin sorte sokkel med lueforgylte girlander.
     Var han på reise, besøkte han ingen by uten å tråle igjennom gatene etter en butikk med gamle ting. Han avviste tanken om å spørre seg for på hotellet, det måtte gåes dulgt fram, ellers kunne det ryktes at han var i farvannet, antikvitetshandleren kunne kanskje finne på å ta stort imot ham, det kunne bli vanskelig å få lov til «å gå rundt og snuse» - og så si vennlig adjø uten å kjøpe noe.
     I Oslo kjente de ham, han kunne gå i timevis og se og nyte vakre ting hos kunsthandlerne. En gang iblant kunne han unne seg å få en dyrebarhet med seg hjem.
     Enkelte ting i stuene kan falle noe utenfor rammen, det er gjerne gaver. De står der, selv om de altså ikke er som om han selv skulle ha kjøpt dem alle sammen. Det måtte aldri flyttes om på noe, hver ting hadde sin nøye uttenkte plass og han påtalte det straks hvis noe var kommet en tomme eller to til side eller sto litt skakt etter støvtørkingen. Som han forøvrig kalte for rumstering og som derfor måtte skje med meget lett hånd hos oss.

Umerkelig innga han også barna venerasjon for kjåre ting, derfor står de velbrukte møblene og andre gamle saker såpass forsiktig merket av tidens tann fremdeles.
      De små var jo blitt temmelig store etterhånden, de skulle ha lov til å ta med seg venner og venninner hjem til sommeren på Sørlandet og ha det festlig på Nørholm. Det var med tanke på det at han innrettet den lyse, glade «salen».
     Han brukte håndverkere fra bygden og deltok i arbeidet selv, når det riktig gjaldt. For det var vel knapt et håndverk som han ikke hadde innsikt i og klødde i fingrene etter å gripe inn i.
     Salen er så å si et sørlandsprodukt. Veggene er lumberplater fra Kristiansand, gulvet er parkett fra Lillesand, fint og nøyaktig lagt og med en kunstferdig bord langs veggene. Empireovnen, som sto på gården da vi kom, er fra Nes jernverk ved Tvedestrand, og den har han puslet om som i en slags forelskelse. Den fikk en muret nisje, som han egenhendig innfattet med små perleborder av noen lister, en å la grecque-bord og gylne bronser. Han skar også ut en lyre i tre til å stille på toppen av ovnen for å gjøre den helt staselig. Men lyren begynte å slå sprekker, så han fikk gjort en avstøpning hos en gjørtler.
     Veggene er i Knuts yndlingsfarve, høyrødt, tynt beiset, så årene i treet skimrer fram. De har fått en silkeaktig patina i tidens løp. Taket er et lavt, hvitt bjelketak som overalt ellers i huset - etter sørlandsk skikk og bruk.
     Da det hele var ferdig, reiste han til Frankrike, hvor nettopp et par av barna oppholdt seg for å låre språket. Og nå kjøpte han - sin vane utro - hele utstyret til dansesalen deres på en gang: Et stort Louis XVI møblement, forgylt og trukket med Auhusson- gobeliner. Ikke empire denne ene gangen. Og enn videre foretok han et engroskjøp av antikviteter: vaser, søyler og gamle sjeldne kobberstikk. Og sammen med alt dette satte han en nødvendig, meget stor og fin amerikansk skap- grammofon i det ene hjørnet. Og så kunne dansen gå!
     Det manglet klokke i salen. Men den er som kjent for skreddere og skomakere. Knut Hamsun var sønn av en skredder og en overgang hadde han vårt skomaker. Og han likte ganske riktig klokker. Men de skulle våre i empire. I annen rekke kom at de skulle kunne gå. Det var ingenlunde uviktig. Han forlangte endog av dem at de skulle gå riktig i takt. Det måtte våre minst en i hvert rom.
     Han gikk og puslet om klokkene sine, var flink med dem, men sommetider måtte han allikevel tilkalle den nye klokkedoktoren i Grimstad. Det kunne oppstå meningsforskjell, diagnosen var vanskelig. Og urmakeren morer seg ennå med å sitere av et noe opphisset brev fra Knut: De skal ikke låre meg noe, for jeg har stelt med klokker før De ble født!
     Det var nettopp denne urmakeren som skaffet ham en stor engelsk «Grandfather's clock» til salen. Den er riktignok av mahogni og skiller seg ut fra de gylne franske møblene. Men den tåler godt å skille seg ut. Den er 200 år gammel og still going strong. Den varsler hver kvarttime med en klinger liten stubb av en spilledåsemelodi og hver fulle time får en det hele.
     Det kom flere ting til her etterhvert, dels gaver. Her henger også to tegninger av Erik Werenskiold, familie-portretter, som tilhører Brit, Arilds kone.

Det er tyve år siden det ble danset i salen nå. Da vi åpnet porter og dører til Knut Hamsuns hjem i 1957, gikk også de tre andre stuene ut av privat bruk. For de skal stå som han gikk fra dem fremover i tidene, som et minne om mennesket, den hjemmekjåre, den skjønnhetssøkende. Pedantisk i det små, rommelig i det store.
     Forstuen eller hallen som Knut kalte den, ble også bygget om av ham. Nå er her god plass, en liten original trapp- Knuts påhitt - fører opp til annen etasje. Vi har samlet endel portretter av ham her, etpar er hengt opp etter hans død, det er forøvrig den eneste forandring som er gjort i stuene. Folk flest legger vel isår merke til Marianne Hamsuns maleri, som fremstiller ham i 70 års alderen. Tore Hamsuns tresnitt er også nytt. Han likte ikke å henge på veggene, men Henrik Lunds kjente litografi, Tore Hamsuns mindre kjente, og en originaltegning av Olaf Gulbransson hadde fått plass her.
     De andre maleriene i dette rommet er av Kavli, Torsteinson og Abrahamsson. Ellers er her en litt broket blanding av gaver og suvenirer rundt alle veggene, møblene er dels biedermeier fra et gammelt skipperhjem, dels et parting i empire. Den obligate klokken er et spindelur i innlagt mahognikasse. Da den skal trekkes hver dag med stor forsiktighet, er tiden gått aldeles fra den. Som fra de fleste av Knuts gamle klokker. De står, hver på sitt tall, der de engang ga opp sammen med ham.
    
Fra hallen kommer vi inn i dagigstuen - forøvrig det eneste rommet som ikke er bygget om og gjort større, den hører til eldste delen av huset, som er ca. l50 år gammelt. Han fikk satt på et mørkt fløyelsaktig tapet her, da vi kom, til rolig bakgrunn for alle bildene, her er fem vinduer og ganske lyst allikevel. Her var oppholdsrommet i alle år. Mens barna var små og viltre, ble de nok ofte sendt opp i det store barnevårelset rett over, det er et enkelt bjelketak som skiller, og derfor holdt pårene i lysekronene bare kort tid hos oss.
     I denne stuen står mesteparten av de empiresakene som han samlet, kanskje noe for tett til sist. Her er ikke mindre enn fire klokker, en norsk, en tysk og to franske. Makeløse og dyrebare, sårlig da et marmorur under glasskup-pel. Hver enkelt ting her inne har sin historie, som detville ta altfor meget tid å komme inn på. Men det interesserer gjerne de besøkende at denne kniplingsaktig gjennombrutte marmorklokken med tallskive i lys matt lueforgylling engang har stått i stuen hos en los Hopen i Nordland. Han fikk den sendende fra kong Ludvig Filip av Orleans, borgerkongen, som engang var flyktning her oppe i Nord-Norge. Vi kjøpte den av en av losens åtlinger da vi flyttet til Hamarøy.
     Jeg nevner også tre bolde sølvriddere i full rustning. Den boldeste er til hest. De står på et delikat lite empireskatoll. Ridderne har elfenbens ansikter og visirene kan slåes ned, når det trenges. Knut bevilget seg dem, mest fordi de stammer fra Benvenuto Cellinis tid. Denne navnkundige italienske Sølvsmed og rabagast fra det 16. århundre, sto Knuts hjerte når. Cellinis selvbiografi hørte til hans faste lesning.
     En annen sølvting her inne er heller ikke i Knuts stil og heller ikke gammel. Det er en filigranselefant, gave fra en indisk forlegger, som gjerne ville utgi Markens Grøde og ikke kunne sende noe honorar. Det ventet vi ikke så langveis fra. Vi ventet heller ingen elefant, men den kom. Med lotus i snabelen, en ledig sittestol på ryggen og en baldakin over den, et edderkoppspinn i sølv. Mange beundrer den lille elefanten som må våre laget med så lett og kjårlig hånd og uten å telle timer.
     Her er tettest mulig med bilder på den sparsomme veggeplassen - Halfdan Strøm, Christian Krohg, Askevold, Henrik Lund. Skredsvig, Kai Fjell. Skredsvigbildet er malt i 1910. Knut skrev til kameraten fra yngre dager: Nå har jeg fått vegger, men har ingenting å henge på dem. Send meg noe etter beste skjønn! Skredsvig skrev tilbake at han sendte et bilde fra Eggedal. Skog og hei og over det hele himmelens høye september -.
     Henrik Lund, også kamerat fra gamle dager, er sterkt representert. Han kom jo nokså sikkert i mellomrommene mellom bøkene for å male Hamsun, som han hadde bestillinger på herfra og derfra. Hos oss henger ingen av disse portrettene, men litt av hvert ellers av Lund, blant annet et portrett av husets frue på en plass over den gamle sofaen. Det er en gave fra kunstneren som også sendte den flotte rammen.
     Bildet ble malt på Nørholm. Men da den gode Henrik vel var reist, fant Knut fram malersakene sine, velpleide pensler og et utall omhyggelig tilskrudde tuber. Og modellen måtte sitte en gang til. Det var litt her og enda mindre der å pirke på, han gikk på tårne og sa hysj, hysj! Ingen måtte få greie på falskneriet. Men alt pleier jo å komme for en dag. -

*     *     *   

I den tilstøtende spisestuen er det også mest empiresaker. Den er ikke utstyrt hare til å spise i, det er meget her som kanskje nårmest hører til i en oppholdsstue. Vigelands byste av Hamsun står her, en gave fra kunstneren. Den skjønne franske klokken med tilhørende bord til å stå på er ført til Grimstad av en sørlandsk skipsreder engang, kanskje på en seilskute. Den var ikke å få for penger, Knut byttet den til seg som en annen klokkehandler. Han syntes bordet var for lavt og laget egenhendig en «fotpall» som går så å si i ett med gulvet.
     Det falt i det hele tatt endel snekkerarbeide på ham i denne stuen. Speilet fra Danmark med en kgl. porselensvase på konsollen måtte også heves fra gulvet. Og han laget noen nødvendige hyller til gamle saker. De - hyllene - er usynlige, for det er jo ikke de som skal sees.
     Besøkende i vår spisestue legger merke til gyllenlårs- stolene som ser så gamle ut. De er imidlertid fra snekker Knag i Bergen. Knut lot dem gjøre etter tegning for ca. 40 år siden. De er ikke i den spesielle stilen. Nesten tvertimot, men han ville ha dem laget med gyllenlår, det evigvarende, det utdøende kunstbåndverket hos oss.
     Et stort gammelt engelsk sideboard i praktfull empire faller i øynene. Han kjøpte det engang for lenge siden i Kjøbenhavn i Ole Haslunds hus på Strøget. Han hadde bruk for en rommelig flate å stille gaver på. Her står nok kanskje både likt og ulikt - men hvorfor ikke? Giverne skulle gledes. En ganske liten ting, en sølvoppsats, veier nok alt det andre opp.
     Den er laget i 1910 i Elverum av en sølvsmed der. Knut hadde tider - også her - da arbeidsbordet ble skydd, han gikk i store buer rundt det. Det lille verkstedet hos sølvsmeden, som tillike var felemaker, dro derimot som en magnet. De ble enige om å lage en oppsats for datidens krydderier - pepper, sennep, eddik, salt, til a stå på vårt ellers nokså beskjedne bord. Etter Knuts tegning. Den står nå på det engelske sideboardet, en konsentrasjon av alt som heter empire. Som hank hadde Knut det innfall å tegne to delfiner. Det var for å åre kunstneren, Christian Delphin. Det eksisterer to eksemplarer av denne gedigne oppsatsen, den ene står på Nørholm, den andre ga Knut til sin forlegger, davårende direktør i Gyldendal, Lars Swanstrøm og frue.
     Det er malerier på hver ledig flekk her inne. Henrik Sørensen, Svarstad, Henrik Lund, Torsteinson. Et begynnerbilde av Tore henger også her - tross protester fra kunstneren.

Knut hadde ønsket å få bli på Nørholm. Vi fant et vakkert hvilested for ham på hans gamle yndlingsplass i haven. Billedhuggeren Wilhelm Rasmussen har skjenket den rolige, stolte bysten som står på en høy granittsokkel over Knuts grav.

Og mange er de som gir seg tid her under gullregnen.

Fra Arild Hamsuns Om Knut Hamsun og Nørholm - 1961 -sidene 140 til 150

Gjengitt med tillatelse fra H.ASCHEHOUG & CO (W.NYGAARD)

Ellinor Hamsuns Legat til Nørholms bevaring og Stiftelsen Nørholm, Postboks 198, 4802 Arendal