Knut Hamsun og Nørholm
Knut Hamsun - andre spor
Knut Hamsun på Internett
Fotogalleri
NØRHOLM før 1918
NØRHOLM 1918 - 1952
NØRHOLM etter 1952
Om Stiftelsen Nørholm
Om nettstedet
Om rettigheter
Grunnlaget for rettsoppgjøret i Norge var § 86 i den gamle straffeloven fra 1902, som det også ble referert til den sommerdagen i Grimstad: Med hefte i minst 3 år eller med fengsel fra 3 år til på livstid straffes den som rettsstridig bårer våpen mot Norge, eller som under en krig hvor Norge deltar yter fienden bistand med råd eller dåd eller svekker Norges eller noen med Norge forbunden stats stridsevne.
Den norske eksilregjeringen i London mente at med hjemmel i denne paragrafen kunne man straffe de 61 000 nordmenn som hadde vårt medlemmer av NS under krigen. Men det var enkelte haker ved den. Strafferammen som var fastlagt høvde ikke så godt. På den ene siden fant man den øverste grensen (fengsel på livstid) for lav - det kunne da ikke gå an at en mann som Quisling slapp med livsvarig fengsel. På den andre siden var det innlysende at 3 års hefte ikke egnet seg som minstestraff for å ha vårt medlem av partiet hans. Dels ville det unektelig bli vanskelig å skaffe fengselsplass til 61 000 personer, dels var 3 år trass alt for streng straff for å ha vårt passivt medlem av et politisk parti.
Når strafferammen i en paragraf ikke passer, skyldes det vanligvis at det er feil paragraf, en må forsøke å finne en annen. Det var ikke mulig i dette tilfelle, det fantes bare en forråderiparagraf. I stedet ble det laget nye strafferammer. Problemet med øverste grense gikk greit - en provisorisk anordning av 3. oktober 1941 bestemte at dødsstraff kunne anvendes. Det andre punktet, problemet med minimumsstraffen som var for høy, var i virkeligheten vanskeligere. Når det i en lovparagraf blir fastsatt minimumsstraff for et bestemt lovbrudd, er det i likhet med maksimumsstraffen en sikkerhetsforanstaltning. For å hindre misbruk: bare de som virkelig har begått det lovbruddet paragrafen handler om skal kunne straffes etter den. Domstolene skal ikke ved å fire på straffen kunne bruke paragrafen til å dømme folk som har begått et mindre alvorlig lovbrudd. Når den norske eksilregjeringen erkjente at 3 års hefte var for streng straff for å ha stått som passivt medlem av NS, kan det henge sammen med at passivt medlemskap i et parti ikke var ensbetydende med landssvik i straffelovens forstand.
Men nettopp slik så man det jo nå, og det måtte loven rette seg etter. Strafferammen ble brutt både nedover og oppover. I en provisorisk anordning av 22. januar 1942 ble det bestemt at medlemskap i NS kunne straffes med fengsel etter straffeloven, tap av offentlig tillit, samt bøter på, inntil 1 million kroner. Ved å innføre noe så nytt som bot for landssvik var straffeloven unektelig blitt like tøyelig nedover som den var blitt oppover. I det lange og smale Norge var landssvik nå blitt et lovbrudd som kunne sones snart ved å late sitt liv, snart ved å erlegge en bot omtrent som en syklist som er blitt grepet i å sykle på en sykkel som ikke er i forskriftsmessig stand.
Da bøtestraffen først var innført, åpnet det seg rike muligheter. For det første trengte jo ikke bøtene ha noen øvre grense. Ved provisorisk anordning av 3. september 1943 ble det besluttet at maksimumsgrensen på en million kroner skulle sløyfes. For det andre unngikk man plassproblemer i fengslene, rettsoppgjøret ble først og fremst et økonomisk oppgjør, et spørsmål om kontanter.
Det var dette som skjedde med den norske eksilregjerings berømte Landssvikanordningen av 15.12.44, som erstattet alle tidligere anordninger og dannet grunnlaget for bortimot 100 000 domsavsigelser i årene etter krigen.
- Vi har aldri tidligere hatt en slik rettsløshet, skrev Jon Skeie om denne loven. Jon Skeie var professor i strafferett ved Universitetet i Oslo.
- Et skummelt dokument, en stemning av heksejakt, skrev major Langeland. Major Langeland var tidligere sjef for Milorg i Osloområdet.
Landssvikanordningen av 15.12.44 var et digert lovverk på 110 sider med 55 paragrafer. Ifølge dem kunne medlemskap i NS nå straffes med fengsel eller tvangsarbeid inntil 3 år, med bøter fra 1ooo kr. og ubegrenset oppover, samt tap av statsborgerlige rettigheter. Alle tre former for straff kunne gis samtidig, ja skulle i visse tilfelle gis samtidig. Fengselsstraffen på inntil tre år fylte akkurat det hullet som med vilje var laget i straffeloven, mens reglene om tap av statsborgerlige rettigheter gikk langt videre enn straffeloven og omfattet blant annet retten til å eie fast eiendom.
Loven skulle gjelde fra 8. april 1940. Den ble ikke offentliggjort da den ble utstedt i desember i944, men holdt hemmelig til etter frigjøringen. Da de overtredelsene som loven skulle ramme ble begått, var den altså ikke utformet ennå, eller i hvert fall ikke offentliggjort, altså ikke i noen av tilfellene kjent. Den hadde tilbakevirkende kraft. Etter § 97 i den norske grunnloven er det i Norge som i andre rettsstater forbudt å gi lover tilbakevirkende kraft. Motiveringen for å se bort fra grunnloven i dette tilfelle lød slik: Medlemskap i NS var i forveien straffbart etter straffelovens § 86, og da rammen for fengselsstraff var lavere i Landssvikanordningen enn i straffeloven, måtte den oppfattes som en mildere lov, en amnestilov. Da stemte det jo da, for amnestilover kunne selvfølgelig gjerne gis tilbakevirkende kraft.
Eller som det står i kommentarene til loven:
- Under det store og vanskelig oppgjør med forrådere og landssvikere, må man legge all vekt på å nå fram til praktisk heldige resultater. Det er det folk venter og har lov til å vente. Men den alminnelige rettsbevissthet vil neppe føle seg tilfredsstilt ved at påtalemyndighetenes og domstolenes kostbare tid blir kastet bort på alle slags juridiske spissfindigheter.
Som boktrykker Aslaksen hos Ibsen ville altså de som forfattet anordningen holde seg til den kompakte majoritet. Følgelig ble de juridiske spissfindighetene droppet og det ble i stedet tatt sikte på de praktiske resultatene folket ventet: kroner og øre. Mens bestemmelsene om fengselsstraff hare fyller noen få linjer, og reglene for tap av statsborgerlige rettigheter hare noen få sider, opptar redegjørelsen for de økonomiske straffene omtrent 90% av de 110 sidene i anordningen:
- Det er forutsetningen at bøtestraffen blir anvendt i meget stor utstrekning, og at bøtene blir utmålt til ganske andre beløp enn det hittil har vårt vanlig ved våre domstoler. Dette er kommet til uttrykk ved at bestemmelsene om at minstebeløpet er kr. 1000, og ved at grensen oppover helt er sløyfet, står det i Solems kommentar.
- Det bør foruten til det straffbare forhold og den ved handlingen voldte skade tas sårlige hensyn til hva den skyldige etter sine økonomiske forhold og sine ervervsmuligheter antas å kunne utrede, heter det i § 6.
- Bøtene må settes slik at de får en gjennomgripende betydning for den skyldiges økonomiske forhold, lyder Solems kommentar til denne paragrafen.
- Det skulle med andre ord ikke skjeles til om pengene var tjent ved ulovlig virksomhet, som eksempel arbeid for fienden, det skulle absolutt ikke skjeles til i hvilket omfang den anklagede hadde begått noe ulovlig, det skulle bare skjeles til hvor mye han hadde i banken. Det gjaldt å ta det som var å få. Penger, verdipapirer, livsforsikringen. Verdigjenstander, malerier og antikviteter. Maskiner og besetning. Hus, jord og annen fast eiendom. Økonomiske straffer av slik art brukes ikke ellers, fordi de rammer tilfeldig. For den som ingenting eier er jo dommen uten betydning og som straff virkningsløs. Av samme årsak er det også ifølge grunnlovens § 104 forbudt å anvende tap av jord og bolig som straffereaksjon. Denne hindringen ble omgått ved å bruke begrepet erstatningsplikt i stedet. En erstatning er jo ikke noen straff, men et sivilt krav. En mann kan ikke straffes med tap av hus og hjem, men kan bli nødt til å avhende det for å utrede en erstatning.
Etter anordningen ble det opprettet et såkalt Erstatningsdirektorat, med den oppgave å ilikne de enkelte NS- medlemmene en erstatning som siden skulle gå til dem som var blitt påført skade. Grunnlaget var at alle partimedlemmer var solidarisk ansvarlige for de skadene partiet hadde påført landet, og som ifølge Finansdepartementets regnestykke ble vurdert til 281 millioner kr. Disse pengene ville man ha igjen, og ifølge landsvikanordningen, side 86, i den kommenterte bokutgaven, skulle det skje slik:
- Alle som har vårt medlem av NS svarer en for alle og alle for en for en skade som organisasjonen har voldt ved medvirkning til rettsstridig styre av landet. Det ansvarsbeløp det her blir spørsmål om, er imidlertid så enormt at det må anses utelukket at organisasjonene og de enkelte medlemmer kan makte helt ut å dekke det, men så langt det er mulig får de søke å tilsvare beløpet. Det solidariske ansvar er det prinsipale, og beløpet for det enkelte medlem skal derfor under enhver omstendighet ikke settes til et beløp lavere enn det medlemmet etter sine økonomiske forhold antas å kunne utrede.
Ordrett sitert. For dem som ikke hadde forstått den knusende dom som her ramte tilfeldige mennesker uten hensyn til deres større eller mindre skyld, ble det gjentatt på side 106:
- Det enkelte medlem skal svare etter sine formuesforhold og ervervsmuligheter. Derimot skal det i alminnelighet ikke, når ansvaret fastsettes, tas hensyn til den ansvarliges større eller mindre skyld for de skadegjørende handlinger. Det er den økonomiske evne det først og fremst kommer an på. Selv om hans skyld er forholdsvis liten, men hans økonomiske evne stor, er medlemmet ansvarlig så langt hans evne rekker.
Ordrett sitert. Høyesterettsadvokat Jens Chr. Hauge, 30 år gammel på den tid, var blitt utnevnt til direktør for det nyopprettede Erstatningsdirektoratet, og traff spikeren på hodet da han kort tid etter frigjøringen uttalte seg om NS- medlemmene til en avis og sa: - I virkeligheten er de konkurs alle sammen!
Problemet var å få det kolossale beløpet inndrevet. Anordningen var oppmerksom på dette og gav detaljerte regler som også avvek fra det normale i slike forhold. Det ble ikke skjelnet mellom bøter og erstatningsbeløp, pengene kunne inndrives under ett ved utpantning som om det var skatt, men retten skulle bestemme om det skulle tas utlegg ut over dette. Livsforsikringer kunne beslaglegges uten hensyn til bestemmelsene i forsikringsloven. Dersom en mann ikke hadde tilstrekkelige midler til å dekke sitt erstatningsansvar, kunne dekning søkes hos ektefellen. Hvis noen døde før idømt erstatning var betalt, kunne arvingene gjøres ansvarlig, uten hensyn til det som stod i straffelovens § 71 om at straff ikke kan fullbyrdes etter domfeltes død. For det var jo fremdeles ikke tale om straff, men et sivilt krav, en gjeldspost, og arvinger arver jo som kjent både arv og gjeld. Det omvendte ble også forsøkt, som da Erstatningsdirektoratet krevde 10 000 kr. av to uformuende brødre fordi de ventet en arv.
Taushetsplikten som etter loven påhvilte likningsmyndigheter, banker, advokater, meklere og andre, måtte ikke våre til hinder for at de gav Erstatningsdirektoratet opplysninger. Nå var det fritt løp for den bølgen av hat som skyllet opp over det lange og smale landet. Bøter og erstatninger varierte svårt fra distrikt til distrikt, avhengige som de var av den lokale dommers skjønn. Noen steder slapp folk med å betale en tredjedel av det de eide, andre steder måtte de utrede opptil 70 % av sin skattepliktige formue. I alt kom omkring 90 000 saker for retten. Når rettsapparatet kunne greie dette voldsomme presset, skyldtes det at de enkelte sakene jo kunne behandles helt summarisk. Ifølge lovens ånd og bokstav skulle det bare fastslås to ting, ja eller nei: Hadde siktede vårt medlem av NS? Hvor mye eier han? Det første stod i kartoteket. Det andre stod i selvangivelsen hans.
Som Aftenposten skrev i sin leder i 8. desember 1945.
- Den første sekken er de 40 000 passive NS-folkene, de vil få beskjed om å møte hos politiet med siste års skatteseddel og få seg forelagt en bot avpasset sin økonomiske båreevne. Det skulle vel ikke behøve å ta lang tid når politiet først er kommet i sving.
Det tok over åtte år. I denne tiden var rettsoppgjøret en fast institusjon i norsk samfunnsliv, på samme måte som språkstriden, og ble sett på som en del av statens forretningsdrift i likhet med Vinmonopolet. Avisene trykte regelmessig oversikter over utgifter og inntekter. «Innbringer Landssvikoppgjøret 110 millioner kr.?» spurte Aftenposten den 8. januar 1947. To år senere beregnet Morgenbladet de samlede administrasjonsutgifter til 153 millioner kr. mens «inntektene» beløp seg til I57 millioner. Det var disse pengene som skulle gå til de skadelidte. «Erstatningene» dekket altså knapt nok administrasjonsomkostningene. Det ble 3 kr. til de farløse barn hver gang kontorpersonalet fikk 153 kr., en gullalder for jurister med haud! Vinteren 45-46 opplyste justisminister Gundersen at 4500 personer var beskjeftiget med rettsoppgjøret, og så sent som i 1949 trygget det levebrødet for bortimot 1000 sakførere.
Slik satte det lange og smale Norge ny verdensrekord. Det ble ikke bare landet med verdens største quisling, men landet med verdens fleste quislinger også. Den 17. november 1948 mente direktør Vogt i Tønsberg Blad at Norge nå stod som «den ubetinget ledende forrådernasjon i Europa«.
- I forhold til folketallet har vi opptil 10 ganger så mange forrådere som Danmark, Holland og Belgia, sa Herr Vogt.
Den 7. mars 1949 skrev Milorg- lederen i Oslo-området, major Langeland, i Morgenposten:
- I Frankrike ble 120 000 mennesker dømt for sin holdning under den tyske okkupasjon. I Norge ble nesten 100 000 rettsforfulgt. Hadde Frankrike fulgt samme linje, måtte de ha trukket halvannen million mennesker for retten. Hadde Norge fulgt Frankrikes linje, ville ikke engang 10 000 blitt rettsforfulgt. Forfatteren Jens Bjørneboe skrev i «Under en hårdere himmel«:
- Ensrettingen i presse, litteratur og juridisk fremgangsmåte var av en skremmende karakter. Ikke under Quisling, men etter krigen kom den fascistiske periode i norsk historie. Man må til Hitlers Berlin eller Stalins og Bresjnevs Moskva for å finne lignende rettspraksis. En spesiell skandale utgjør rettssaken mot Knut Hamsun.
Kanhende. Få ting karakteriserer en periode tydeligere enn dens oppfattelse av hva som er forbrytelse og hva som er straff. I vår tid later det til at meningsforbrytelsene holder på å innta førsteplassen, på samme måte som under inkvisisjonen. Men straffen er ikke tortur og bål lenger, for i vårt moderne samfunn har vi noe vi synes er verre. Det verste et menneske kan gjøre i vår tid er å ha de gale meningene, og det verste en kan gjøre mot et menneske i vår tid er å ta pengene fra det.
For Hamsun betydde Landssvikanordningen, med hovedvekten på det økonomiske oppgjøret, at spørsmålet om omfanget av hans skyld i virkeligheten ble satt i annen rekke. Straffen var avgjort på forhånd. Bare ved å eie så mye som han gjorde, måtte han bli et vergeløst offer for en lov som bestemte at det ikke var omfanget av angjeldendes skyld men hans økonomiske evne det skulle tas hensyn til. Det er grunnen til at spørsmålet om hans formuesforhold hadde spilt en så fremtredende rolle i alle forhørene han var blitt underkastet. Politiet var mer interessert i å finne ut hvor mye han eide enn hva han hadde gjort.
Her var påtalemyndighetene bedre underrettet enn det gikk fram av forhørsdommerens spørsmål. Alt samme dag som Hamsun ble hentet på Nørholm, hadde politiet under henvisning til Landssvikanordningens § 45 henvendt seg til likningskontoret i Eide kommune og bedt om utskrift av Hamsuns selvangivelser de siste fem årene. Den 19. juni hadde kontoret papirene klar. Man var ganske visst ikke helt ferdig med selvangivelsen for 44-45, det var sårlig inntekten av gårdsdriften som ikke var ferdigbehandlet, men ellers var tallene komplette. Hamsuns forfatterinntekter hadde vårt På 31 000 kr. dette året, og dertil 215 kr. i bankrenter. På formuessiden figurerte Nørholm med en verdi av 80 000 kr, besetningen med 5150 og maskiner og redskaper med 5300. Foruten diverse mindre poster var det 63 481 innestående i bank, og endelig de 100 aksjene i Gyldendal, hver pålydende 1000 kr, men skatteverdien var ikke utregnet ennå. Det var ingen gjeld.
Det sier seg selv at bak disse beløpene skjulte det seg verdier av en helt annen størrelsesorden. Her var det noe å ta. Sett over en femårsperiode måtte Hamsuns økonomi vurderes som meget solid. Folk hadde åpenbart ikke boikottet bøkene hans under okkupasjonen i den utstrekning som det ble påstått. I de årene han satt og la kabal i barnevårelset varierte hans skattepliktige inntekt fra 43 400 i 40/41 til 45 400 i 44/45. Et enkelt år, 43/44, var formuen hans satt til 0, det var det året han overdrog alt han eide til Marie, en beslutning han omgjorde året etter. En mistanke om at det bak disse transaksjonene lå et forsøk på å sikre seg mot krav fra det offentlige senere, i tilfalle tysk nederlag, kunne anklagemyndigheten selv se var ugrunnet. Det er jo ikke noe merkelig i at en mann på 84 år deler ut en mindre del av formuen til barna, og ordningen med Marie hadde jo Hamsun som sagt omstøtt selv. Og endelig var spørsmålet rent teoretisk, siden Landssvikanordningen åpnet mulighet for å inndrive erstatningsbeløp hos både ektefelle og arvinger.
Men på andre punkter var opplysningene fra likningsmyndighetene langt fra fyllestgjørende. Verdien av Nørholm var selvfølgelig satt altfor lavt, her holdt likningsnemnda seg som vanlig til skattetaksten og ikke til salgsverdien, og det var den som interesserte Erstatningsdirektoratet. Det samme gjaldt verdien av besetning og maskiner på gården, og løsøre, innbo og kunstgjenstander var overhodet ikke tatt med. Like fullt var de en del av den samlede Hamsun-formuen som Erstatningsdirektoratet var interessert i, og Nørholm var jo kjent for å romme store verdier i form av malerier og møbler.
Etter at retten hadde godkjent beslagleggelsen av Hamsuns eiendom, var overrettssakfører J.Bugge Danielsen, Grimstad, blitt oppnevnt til tilsynsfører, og kort tid etter fikk han et brev fra Erstatningsdirektoratets Aust-Agder-avdeling, med anmodning om å få gjennomført en registreringsforretning på Nørholm, med henblikk på å få disse skjulte verdiene i regnskapet fram i dagen.
Det tok litt tid for Danielsen å få trommet sammen de personene som skulle våre med, og først den 2. august kunne selskapet begi seg fulltallig til Nørholm. Skal vi tro vårvarslene i avisene dagen før, var også dette en solvarm sommerdag i Grimstad og omegn - men når skinte ikke solen sommeren 45? Selskapet måtte kjøre i to biler, de var for mange til Moens drosje. Foruten overrettssakfører J. Bugge Danielsen deltok lensmannen i vestre Moland og Eide, Gunnar Svennevig, som ledet forretningen. Dertil to registreringsvitner, K. Jortveid og Ingvald Eide, og dessuten hadde overrettssakfører Bugge Danielsen, oppgavens sårlige karakter tatt i betraktning, funnet det rettest å tilkalle to eksperter, antikvitetshandler Hein Magnus og kunstmaleren Arne Kavli.
Først utpå ettermiddagen rullet de to bilene opp foran det hvite Nørholm, som i snart en menneskealder hadde vårt kjent som et sted hvor ingen nysgjerrige hadde utsikt til å skaffe seg adgang. Forresten var ikke det vesle tretemplet så pyntelig lenger som det pleide å våre. I de fem krigsårene hadde Hamsun avstått fra å utnytte de mulighetene han hadde til å få tak i materialer til vedlikehold, søylene foran inngangen trengte sårt til et strøk maling. Men verst så det ut i hagen foran huset, der hadde ingen foretatt seg noe siden den dagen for snart tre måneder siden da politiet kom og avbrøt Marie midt i arbeidet med å plante stemorsblomster. Gresset bølget langhåret i vinden, rosene stod med lange villskudd inne i det høye ugresset, hekken trengte klipping. Det var ingen til å stelle den; Marie, Tore og Arild satt i fengsel fremdeles, hjemme på gården var bare Arilds kone Brit, Esben, sønnen deres, og Hamsuns eldste datter Ellinor, som fylte 30 år denne høsten, stadig usedvanlig vakker og intelligent og sjarmerende. Men syk. Det meste av tiden overlatt til seg selv og marerittene sine, og uten kyndig pleie, levde hun i det store, tomme huset bak den overgrodde hagen - nei, hun var ikke den som gikk ut og slo gressplenen, men flasker kunne hun skaffe seg, Ellinor visste nok hvor moren gjemte smykkene sine. Hun stod bak et vindu og så Moens drosje komme kjørende slik som den gangen de hentet hennes foreldre, nå kom det enda en bil, og hun løp fort opp trappen og gjemte seg på vårelset sitt i en blanding av sinne, angst, panikk. Imens gikk den nøkterne Brit ut og tok imot de fremmede. Hadde Moen varslet dem om det som forestod denne gangen også? Kan det tenkes at Brit hadde fått tid til å stikke unna litt sølvtøy og et par lerreter oppe på løftet?
Solen skinte. De to bilene stanset på tunet mellom hovedbygningen og uthusene, herrene steg ut, og overrettssakfører J. Bugge Danielsen erklårte registrerings forretningen for innledet i henhold til Landssvikanordningens § 37-38 om opptegnelse av beslaglagte verdier. Veiledningen som Erstatningsdirektoratet hadde utarbeidet til bruk for tilsynsmenn, tok han opp av mappen og leste den omhyggelig igjennom for de andre. Prisene skulle fastsettes etter prisnivået i 1.kvartal 1940. De ble likevel enige om at malerier og kunstgjenstander måtte vurderes på et noe friere grunnlag.
En av herrene foreslo å begynne i uthusene, han var bonde selv og interesserte seg mer for krøtter enn for malerkunst. Så gikk de seks mennene inn i uthusene og husdyrrommene og begynte i den ene enden. Hamsuns 12-årige mørke hoppe Duna ble satt til 800 kr. Den røde og den brune vallaken, henholdsvis 4 Og 5 år, ble vurdert til 1200 kr. hver, mens oksen Kraft kom opp i 1000 kr. Også i fjøset ble hvert dyr tatt for seg. Hamsun hadde 17 kyr på dette tidspunkt, av dem var fire ungdyr. Dyrest ble kua Lislin, som ble satt til 600 kr. Alin ble vurdert til 5oo kr., mens Lise, Deilig og Åshild gikk for 300 kr. stykket. Så var det åtte mindre gode kyr til 200 kr. pr. stk., og de fire ungdyrene som ble satt til 150 kr. stykket. Fire sauer ble taksert til i alt 2oo kr, og de fire lammene deres til 100 kr. En kalv var verdt bare 30 kr, og Hamsuns eneste gris ble satt til 125. Så var det bare hønene og endene igjen, overrettssakfører J. Bugge Danielsen talte dem på fingrene og kom til at det var ti av hver. De ble enige Om 3 kr. stykket for både høns og ender.
- Altså i alt 6o kr, sa overrettssakføreren og skrev tallet ned på blokken sin.
Maskinparken ble raskt unnagjort. Hamsuns gamle Fordsontraktor, som i sin tid hadde vårt en av de første i distriktet, ble satt til 3ooo kr. En 2-hesters slåmaskin ble verdsatt til 7oo kr., en motor til 3oo kr., et kjøleanlegg til 1000 kr., og redskap og maskiner ellers ble taksert til 3000 kr. Seletøyet til hestene ble heller ikke glemt, 6oo kr. Selskapet kom inn i Hamsuns vesle verksted, hvor han hadde innrettet seg med høvelbenk og en temmelig kostbar dreiebenk. På veggen hadde han hengt verktøyet, skrutrekkere, stemjern, skiftnøkler og tenger i sirlige rader som ble lengre og lengre akkurat som orgelpiper. Det var klohamre, listehamre og klinkhamre, borvinder med og uten snekke, klubber, økser og brekkjern, vaterpass, tommestokker, vinkler, rissefjår, grindsager og bakksager og stikksager, småskuffer til alle de messingskruene og galvaniserte spikrene han hadde fraktet hjem fra Grefstads Jernvarehandel i Grimstad.
- Det var meget som var absolutt hellig, skrev Marie, ikke minst snekkerverktøyet hans, som ingen drømte om å røre. Selv en liten kasse med brukte spiker og skruer som han hadde funnet på sin vei var absolutt hellig.
Herrene kastet et kort blikk på herlighetene.
- 200 kr., sa overrettssakfører J. Bugge Danielsen.
Hageredskap og vannslanger ble ført opp med 100 kr, hvorpå selskapet begav seg til de to gjestevårelsene i uthusene, på listen ble de betegnet som vårelse I og vårelse II. I vårelse I forefantes en empirekommode med speil, og antikvitetshandler Hein Magnus trådte i funksjon for første gang. Mens husdyrene ble taksert hadde herr Magnus holdt seg diskret i bakgrunnen, nå steg han fram, trakk rutinemessig ut et par skuffer i kommoden, vippet møblet forover så han kunne se baksiden, og sa 350 kr. Iberegnet seng og sengetøy ble resten av innboet i vårelse I satt til 3oo kr. I vårelse II var det også en seng (150 kr.) og dessuten et empirebord (350 kr.), et speil (250 kr.), et pent nattbord (100 kr.) og to stoler (50 kr. stykket).
Så kom de til det mest spennende punktet på dagens lange program: Dikterboligen. De seks herrene gikk ut i solen og begynte å spasere nedover grusveien. Det var et par minutters vei bare, det vesle hvite huset lå foran dem, liksom klemt inn mot bakken med de tre vinduene på langveggen og dør på kortveggen. Bak et vindu i annen etasje i hovedbygningen, halvveis skjult bak gardinet, stod Ellinor og fulgte forskremt den vesle flokken med svartkledde menn. Hvor ofte hadde hun ikke sett faren gå den samme veien, dag ut og dag inn, om sommeren i stråhatt og skjorteermer, om vinteren i den svarte ulsteren sin, ut om morgenen og tilbake til formiddagsmat, ut igjenom ettermiddagen og hjem igjen til aftens, ut igjen om kvelden, tynget og fravårende, fram og tilbake, alltid like nedsunket, alltid de samme tunge skrittene, fram og tilbake, ett år, to år, tre år kunne gå på samme måten, det var det som kaltes skaperglede, problemer og ensformighet og ikke den ringeste avveksling før det han arbeidet med der inne var blitt til «Landstrykere«, «August«, «Men Livet lever«, mange tusen sider. Mennesker som ikke hadde eksistert noe sted før, August, Edevart og Louise og utallige andre var blitt til der inne, like virkelige som ordentlige mennesker av kjøtt og blod, men med den ufattelige forskjellen fra de ordentlige at de ikke skulle dø, aldri skulle dø. Ellinor hørte en høy latter slo ut fra den vesle gruppen nede på grusveien, praten gikk livlig mellom de seks herrene mens de nårmet seg det hvite huset. Ellinor tenkte på at aldri hadde noen fremmede satt sine ben inne i det huset, bare moren hadde lov til det. En sjelden gang hadde hun vårt der inne selv sammen med søsknene, de hadde satt skoene fra seg ved døren for ikke å skitne til gulvet, og Ellinor hadde lagt merke til at det bare var én stol i hele rommet, den faren selv satt i. Det var ikke nødvendig med flere, her skulle det ikke komme andre - ikke andre enn slike som August og Edevart og Louise, de som ikke skal dø. De trenger heller ikke stoler. Nå var flokken nådd fram til den korte trappen som førte opp til døren i endeveggen, hvor faren hadde plantet 4 ospetrår i sin tid, et for hvert av barna.
- Her skal dere stå på vakt, hadde han sagt for spøk den dagen han plantet trårne.
Det var mange år siden, trårne hadde vokst seg til forlengst og blitt store, og ved et merkelig tilfelle var de 4 blitt til 5, det var blitt et tre for halvsøsteren deres også, Victoria, som faren faktisk hadde glemt. Men om det så var blitt 10 av dem, kunne de jo ikke bevokte noe. Ellinor så at de fremmede der nede stanset og trettet med høflige armbevegelser om hvem som skulle gå inn i huset først. Så lukket hun øynene, snudde seg bort fra vinduet og vaklet mot sengen. Flasken stod på nattbordet.
Det var overrettssakfører J. Bugge Danielsen som vant den vesle høflighetsstriden ved inngangen, som tilsynsmann hadde han jo nøkkel til huset. I den rolige overbevisning om egen eksistensberettigelse som kjennetegner den store advokat, trådte han nå et skritt fram foran de andre og satte nøkkelen i låsen. J. Bugge Danielsen var nok ikke fri for å føle en dyp tilfredsstillelse, det var en slags nemesis overdette, her kom han altså nå, en rettens mann som på rettens vegne skaffet seg adgang til dette rommet hvor så mye utilbørlig spott og hån var blitt sendt ut mot den juriststanden han var stolt over å tilhøre. Nei, det er lett nok å gjøre narr av fru Justitias sønner, i gode dager! Men vent til den dagen ulykken melder seg. Et dødsfall, en rettssak, en ekspropriasjon, en skilsmisse. Da kommer vi og sier 10%.
En klam og muggen luft slo selskapet i møte fra rommet som hadde stått ubrukt og uoppvarmet det meste av krigen. Noen slitte filleryer dekket gulvet. Ellers var det, slik Ellinor husket det, ikke andre møbler der inne enn Hamsuns arbeidsstol, som stod ved det hjemmesnekrede bordet foran det borteste vinduet. Men veggene var dekket av bøker fra gulv til tak. Marie hadde ordnet samlingen for Hamsun en gang i sin tid. Selv var han glad i antikviteter, men ikke egentlig boksamler. Nesten alle bøkene var i alminnelig heftet utgave, mange av dem hadde han ikke kjøpt selv men fått tilsendt fra forfattere og forlag i årenes løp. De seks takstmennene ruslet rundt mellom hyllene, trakk ut en bok her og der, bladde litt i den og stakk den inn igjen. Så ble de enige om å anslå antallet til 6ooo, rent skjønnsmessig, og den samlede verdi til 25 000 kr - dette var jo ikke verktøy. Det må ha vårt innkjøpsprisen de sakkyndige tenkte på, i salg i 1945 ville ikke en slik boksamling kunne innbringe mer enn en brøkdel av denne summen. Til gjengjeld lot de våre å ta med Hamsuns arbeidsstol og det hjemmelagde bordet som var dekket med et stykke voksduk festet med tegnestifter. Det samme gjaldt en bunke papirer tett beskrevet med Hamsuns sirlige håndskrift - overrettssakfører J. Bugge Danielsen hadde funnet den i bordskuffen. Bunken gikk fra hånd til hånd, men alle var enige om at den ikke var verd noe. Det var originalmanuskriptet til «Ringen sluttet«. Bugge Danielsen la det tilbake i skrivebordsskuffen med et skuldertrekk, han hadde tatt plass i Hamsuns stol og satt nå litt ved dette bordet hvor det var blitt skrevet så utilbørlig om sakførerstanden, og så ut gjennom vinduet. Solen skinte ned på den store, vakre eiendommen som han i sin egenskap av overrettssakfører var blitt overdratt tilsynet med. Uvilkårlig var han kommet til å innta den samme halvt tilbakelente stillingen som Hamsun selv hadde sittet i da en fotograf for én gangs skyld hadde fått lov til å komme innenfor og ta et bilde av ham ved arbeidsbordet. Herrene hadde ikke mer å foreta seg her inne, det var blitt taust i rommet, og brått oppdaget J. Bugge Danielsen at de andre stod og betraktet ham med et underlig blikk, som om de hadde spist noe de ikke tålte. Han reiste seg forlegen og foreslo at de skulle gå videre. Uten flere ord forlot herrene det klamme rommet. Lensmann Gunnar Svennevig husket å forsegle døren med seglet som tilkjennegav at alt som var der inne var beslaglagt av Erstatningsdirektoratet.
Den vesle flokken gikk ut på grusveien igjen. Når de nå hadde klasket bøker for 25 000 oppå landbruksmaskinene og besetningen, nårmet de seg raskt det første halvt hundre tusen, og fremdeles hadde de den feteste jafsen til gode. innboet i hovedbygningen, de dyre møblene, den berømte kunstsamlingen. Overrettssakfører J. Bugge Danielsen låste herrene inn gjennom entredøren bak de seks søylene. Stuene i huset var mennesketomme og uordentlige, preget av at eierne hadde reist sin vei i stor hast. Alle seks var glade for at det tilsynelatende ikke var noen hjemme, så de slapp slike pinlige opptrinn som de hadde vårt utsatt for andre steder. Overrettssakføreren foreslo at de begynte ovenpå, hvor Hamsuns barn hadde vårelsene sine side om side med foreldrenes soverom.
I en lang rekke gikk de seks verdige mennene opp trappen med de 14 trinnene. Overrettssakføreren begynte i det nårmeste vårelset, Hamsuns soverom. Her fikk selskapet dagens første sjokk. Herren til Nørholm sov i et rom som var mindre enn det minste pikevårelset på gården, de seks måtte klemme seg sammen for å fa plass samtidig der inne. Møblementet var like spartansk. I det ene hjørnet stod en rusten vedovn, en av de gammeldagse etasjeovnene som de fleste for lengst hadde skiftet ut. Den holdt på å rase fra hverandre, og Hamsun hadde slått ståltråd rundt for å holde platene sammen. Den eneste stolen i rommet var en gammel kurvstol med høy rygg, det ene armlenet var oppfliset, så han hadde måttet trekke leggen av en hjemmestrikket strømpe over. Herrene satte den til 20 kr. Litt skamfulle på Hamsuns vegne. Sengen var ganske visst av mahogni, maken til den som stod i vårelset ved siden av, som var fru Hamsuns. Men den var altfor stor for det vesle rommet, hodeenden stakk et godt stykke fram under vinduet. Gammel og oppskrapet var den også, kjøpt brukt sikkert, mente antikvitetshandler Magnus.
Akkurat det var bare delvis riktig. Hamsun hadde kommet over de to sengene sammen med Marie hos en møbelhandler i Teatergaten. Det var parsenger, skinnende nye, bestilt av et ungt par som hadde kommet på andre tanker og hadde måttet si dem fra seg igjen. Hamsun fikk dem for halv pris. Men det var i 1909, 36 år siden, det er mange år for en seng også det. Disse sengene hadde fulgt dem fra Oslo til Hamarøy til Larvik til Nørholm. I Maries seng hadde fire nye mennesker sett dagens lys, ikke slike mennesker som de som var kommet til verden borte i dikterhuset, men slike som trengte senger og stoler, og som kunne dø.
- Men ekte parsenger til å stå side om side natt og dag ble de jo aldri, sier Marie. Han måtte ha papir og blyant, som han kunne finne i mørke bare ved å strekke hånden ut. Meget av det som han selv holdt for det dyrebareste i sine bøker er kommet til ham i den gamlesengen.
Herrene takserte den til 100 kr., 5o kr. mindre enn sengene i gjestevårelsene. På veggen ved hodeenden hang to innrammede portretter, de eneste bildene i rommet. Lensmannen Svennevig bøyde seg inn over sengen og hektet dem ned, og de to bildene gikk fra hånd til hånd. Overrettssakfører J. Bugge Danielsen holdt dem ut fra seg og vurderte dem lenge med sakkyndig panne. Han turde anta at den ene av dem forestilte Goethe, sa han verdig, som når han uttalte seg i retten om saker hvor det var reist tvil om skyldspørsmålet. Den andre kjente han ikke, men han liknet en russer. Lensmann Svennevig uttalte høyt at Goethe var jo tysker, at en nazist hadde en tysker hengende over hodegjerdet forstod han godt, men en russer? Overrettssakføreren betraktet bildet enda en gang. Det er en russer, gjentok han bestemt og lot det gå rundt. De andre gav ham rett, antikvitetshandler Hein Magnus våget seg fram med navnet Dostojevskij, men møtte bare usikre blikk, de tilstedevårende så ikke ut som om de kjente noen russer med det navnet, og siden det altså var tvil om saken, ble det vedtatt å ikke ta de to bildene med på listen. Det samme gjaldt enda noen originalmanuskripter som Hein Magnus fant da han rutinemessig trakk ut skuffen i det primitive skrivebordet. Men bordet ble satt til 5o kr.
Slik fortsatte selskapet vandringen gjennom alle vårelsene ovenpå, takserte senger, nattbord, kommoder, hyller, bare småtterier alt sammen, ingenting bemerkelsesverdig. Et enkelt av rommene virket som om det var bebodd, sengen var uredt og varm, og det stod en flaske på nattbordet. Herrene så seg rundt med en ubehagelig fornemmelse av å våre iakttatt, men oppdaget ingen, og gikk videre. Det store bordet i barnevårelset hvor de fatale artiklene var blitt til under krigen kom opp i 150 kr. men det var da noe av en rekord også. Til sammen gav de seks sovevårelsene i denne etasjen snaue 5ooo kr. og da hadde de også tatt med en symaskin, en Hanau høyfjellssol, en Nilfisk støvsuger og et Salmonsens leksikon til vel 1000 kr. tilsammen.
Så gikk de seks mennene i rekke nedover de 14 trappetrinnene til første etasje. Nå var de omsider kommet til hovedretten, og for å få overblikk ble det besluttet å ta alle maleriene under ett. Her var Arne Kavli den sakkyndige som trådte fram og overtok ledelsen, gikk fra bilde til bilde, betraktet det noen øyeblikk, hektet det av kroken og så i enkelte tilfelle etter en signatur eller et årstall på baksiden, og nevnte så et tall. Var takstmennene blitt skuffet ovenpå, var det likevel ingenting i sammenlikning med det som skjedde nå. Kavlis tall var latterlig lave, bilde for bilde, hadde de ikke visst at han var utvalgt etter strengt politiske kriterier kunne de godt ha kommet i tvil om hans nasjonale holdning. I atskillige tilfelle kom han ikke engang over 5oo kr. for store nydelige malerier som for eksempel E. Ulvings vakre bilde med tittelen «Solnedgang«, Halfdan Strøms «Aftenbillede«. Niels Dahls «Aftenstemning» røk helt ned i 450 kr! Overrettssakfører J. Bugge Danielsen tenkte på prisen for de maleriene han selv hadde hengende over sofaen hjemme. Han ville gjerne gitt det dobbelte! Til gjengjeld forekom det ham at Kavli i andre tilfelle skjøt høyt over målet. 4000 kr. for Lunds portrett av fru Hamsun! Det samme som åtte solnedgangen av E. Ulving! Overrettssakføreren betakket seg. Så var det 3ooo kr. for et landskap av Skredsvig fra 1910, og to Torsteinson, «Høns» og «Park med benk» til 2ooo kr. stykket, enda ingen av bildene var sårlig store. Gipsavstøpningen av Vigelands portrettbyste av Hamsun satte Kavli til 1000 kr, så var det enda noen malerier, en del franske kobberstikk, tre raderingen etter Claude Lorrain, en tysk håndtegning av et dådyr, og så var det slutt. Men alt i alt hadde det nå sneket seg like opp mot tyve tusen, en ganske pen sum å ofre på kunst likevel, lød det fra en av mennene mens de fortsatte inn i ballsalen.
Dermed var turen kommet til antikvitetshandler Hein Magnus igjen. Den lille mannen smilte for seg selv, han hadde sett med ett halvt øyekast at hver rubbel og bit i denne ballsalen var uekte, veggene smekket opp av malt kryssfiner, Louis Seize-møblene fabrikert på samlebånd. Men de unge hadde vel moret seg like godt for det, og var det ikke noe rørende i dette litt fattigfine trekket: Hamsuns, skreddersønnens, beundring for rike menneskers luksus blandet med kramkarens trang til fest og musikk, enda han så godt visste at det var løgn og bedrag alt sammen? Hein Magnus ville ikke våre uvennlig og takserte hele herligheten, i 2 stoler, 4 små lenestoler, 1 bord, 1 sofa Og 4 søyler med speil mellom til i alt 5ooo kr. Et engelsk veggur viste seg ved nårmere ettersyn å våre godt, 1300 kr. sa antikvitetshandleren. Men for de to urene, de to skulpturene, postelinsørnen og bronserytteren gav han bare mellom hundre og tohundre for stykket. Her kunne det gjøres mang en god handel, mente Bugge Danielsen til Lensmann Svennevig igjen.
Møblene i hallen var fort unnagjort. Hein Magnus dikterte til K. Jortveid, som førte de lange listene:
- 3 stoler, 1 bord, 1 sofa og 1 skap, 6oo kr. i speil (empire) og kommode, 650 kr. 1 lysekrone, 5o kr. 3 skulpturer og diverse annet, 5oo kr.
Inne i spisestuen rundt det ovale uttrekksbordet stod husets stolthet, de 12 store stolene trukket med gyllenlår. De var slitte, syntes Hein Magnus, og våget ikke sette dem til mer enn 2oo kr. stykket. Et gammelt sjatoll vurderte han til 6oo kr., men betegnet den store mahognibuffeten som en krysning mellom empire og biedemeier og takserte den til bare 500 kr. Det franske uret med glassklokke var verd 75o kr. Det engelske barometret med termometer 250 kr. Det store empirespeilet satte han til 350 kr., og lysekronen til 400. Endelig mente han at det var sølvtøy for 1500 kr. der, og glass og stentøy for 1000 kr., og fortsatte i spissen for selskapet inn i dagligstuen.
Nettopp da herrene hadde stilt seg opp for å begynne takseringen, gikk døren bak dem uventet opp. En meget vakker ung kvinne kom inn, tok noen usikre skritt mot dem mens hun rakte begge hendene fram og sa «nei, nei, nei«! Maleren Arne Kavli, som stod nårmest, sprang til og fikk henne fort ut av stuen. Det gikk noen minutter før han kom tilbake.
- Hamsuns eldste datter, sa han og rødmet. De andre svarte ikke, de hadde stilltiende valgt å ignorere episoden. Det eneste som var å høre var antikvitetshandler Hein Magnus' ensformige stemme med K. Jortveids skraping på papiret innimellom:
- Et mahognibord (empire) 500, 4 lenestoler (stilløse) 400, 1 klaver 500, et norsk veggur, pent 250, et stort dobbeltspeil (empire) 450, 1 mahognikommode med jalousie 300, 1 sofa (biedemeier) 150, 1 bord (ditto) 2oo, et skrivesjatoll (empire) 250, 1 sybord 150...
Og så videre. Og fremdeles stod kjøkkenet, spiskammeret og bryggerhuset igjen. De måtte heller ikke glemme skulpturene ute i hagen. Klokken ble mange før de kunne tilkalle de to bilene fra Grimstad igjen og kjøre hjem. Men da hadde de også nådd opp i den imponerende sluttsum av 92 8oo kr. Protokollen ble underskrevet av Gunnar Svennevig, K. Jortveid, Ingvald Eide og Hein Magnus, førstnevnte erklårte forretningen avsluttet, idet han også meddelte at det i henhold til Landssvikanordningens § 37 ville bli sendt en kopi av listen til Knut Hamsun.
- Det blir ikke noe sårlig hyggelig dokument å lese for ham, mente en av dem i bilen hjem.
- Hadde han vårt motstandsmann, og hadde vi vårt tyskere, ville vi sprengt hele hytta i lufta, svarte sidemannen tørt.
Så snakket de om neste takseringsforretning, som skulle foregå hos rikmannen Sjur Fuhr, lederen av det landskjente Grimstad Gartneri, som også hadde vårt medlem av NS. Det skjedde store omveltninger i vesle Grimstad denne sommeren. I dag Nørholm, i morgen Fuhr, store hus som sank i grus. En skulle nesten tro at byens videre skjebne var diktet av den unge mannen som engang hadde vårt lårling i byens apotek. Var det ikke også denne sommeren det utbrøt brann i byens rikeste hjem? I sannhet et stykke av Ibsen. Smith-Petersens store villa, som lå bare noen få minutters gange fra sykehuset, var bygget av tre som nesten alle de andre husene i det hvite Grimstad, og den brant ned til grunnen.
Fra Thorkild Hansen: Prosessen mot Hamsun - 1978 - Bind 1 - sidene 204 til 221
Gjengitt med tillatelse fra Gyldendal Norsk Forlag
ISBN 82-05-11162-6 (h)
ISBN 82-05-11162-4 (ib)