Knut Hamsun og Nørholm
Knut Hamsun - andre spor
Knut Hamsun på Internett
Fotogalleri
NØRHOLM før 1918
NØRHOLM 1918 - 1952
NØRHOLM etter 1952
Om Stiftelsen Nørholm
Om nettstedet
Om rettigheter
Markens Grøde kom ut i 1917. Neppe noe annet dikterverk har gjort et slikt inntrykk på den menige leser som denne bok. Den skiller seg ut fra hans tidligere bøker. Det var ikke lenger analyse av det enkelte menneskes sjeleliv som kjennega boken. Det var et hyldningsverk til den alminnelige sliter, til nybrottsmannen, og det skaperverk denne utførte. For denne boken fikk han Nobelprisen i 1920.
Nå skulle han selv realisere et liknende skaperverk, og her ga Nørholm ham anledningen. Han drev lenge gårdsbruket for egen regning, og han hadde som regel en skokk av arbeidsfolk på gården. Gården fødde 9 kuer da han kom til Nørholm, han drev den opp til å fø 40 kuer. Det lå ham sårlig på hjertet å skaffe en god rase på fjøset.
Foruten det daglige stell med dyrene, var det stadig arbeid med rydding, grøfting og veibygging. En dag skrev han at han hadde 3 mann gående til å oppføre gjerde.
I 1932 forpaktet han bort gården. Da han selv var inne i alle gjøremål vedkommende gårdsdriften og opptatt av vedlikeholdet med husene, ble kontrakten meget detaljert.
Nørholm var en tung gård å drive. En dag jeg var der nede, ville Hamsun gjerne vise meg jordveien. Det gjaldt ikke bare jordene som lå til det gamle gårdsbruket, men vi skulle opp i skogen og se hva han selv hadde gjort. Der var tre myrer som var lagt under plogen; den ene høyere opp enn den andre. Det var en ganske lang vei å gå, men det lot ikke til å genere ham, han gikk minst like lett som jeg. Jeg spurte om det ikke var tungvint å hente høy så langt borte fra gården. Nei, det hadde han nok tenkt på. Til myrene var det bygget løe, og hestene fikk god mosjon om vinteren ved å kjøre høyet til gårds.
Hamsun kom godt ut av det med arbeidsfolkene. Det er rent rørende å lese hva en forpakter som hadde drevet gården i 4 år skrev da helsen sviktet og han fant at han ikke kunne klare det økonomisk lenger. Han fant det tungt å gi opp, så enestående som alle i familien hadde vårt med ham. For Hamsun falt det like tungt at forpakteren ville slutte. Han arbeidet med Ringen sluttet, så forpakterskifte falt ubeleilig. Han overlot oppgjøret med forpakteren til meg.
Kjåre Fru Stray. 12/2- 1936
Jeg har kviet mig for at komme våltende igjen, men jeg greier ikke denne Saken uten Dem. Udjus har altsaa sagt opp, han er ikke lite sykelig av sig, nu har han ligget i 2 Uker igjen, og jeg vet ikke om han faar ut Gjødslen paa dette briljante Føre, vi har ialfald lite Ved i Skaalen nu. Jeg tror ikke han er interessert Jordbruker, han vil heller spekulere med Hester, Haner, Jordbår, Griser osv., men han er saa rolig og snil og god at ha med at gjøre ogsaa overordentlig ådruelig. Nu vil han altsaa slutte.
Skal vi nu avertere? Jeg kikket netop i Forpakterens Blad «Nationen» idag (Tirsdag 11te, siste Side), der stod netop Avertissement fra en Forpakter som kanskje kunde høve her. Men det er jo et lotteri.
Kjåre Fru Stray, nu maa De prøve at ikke bli sint for Maset mit, men gripe ind her, og De skal ta svårt meget for det. Jeg maa arbeide paa mit.
Deres årbødige
Knut Hamsun
Kjåre Fru Stray. 27/12- 1936
Jeg er råd for at bede Udjus om at reise til Dem, han er visst meget skral endda og er ikke ordentlig oppe og ute.
Det gik vel ikke an at De spurte ham skriftlig og at han svarte skriftlig? Det tar kanskje for lang Tid og er naturligvis ikke saa bra som mundtlig Konferanse. Og ikke kunde De tånke Dem at sende hit en av alle Deres Hjelpere som kanske hadde litt bedre Tid end De selv?
Men hadde De selv Tid saa skulde De bare ta en Bil i Arendal, la den vente paa Dem her og kjøre Dem hjem igjen.
Jeg haaper De finder en Utvei.
Kanske hvis De gjorde Deres Spørsmål til ham i Telefonen, og at han noterte sig dem og sendte Dem Svar i Brev?
Er det forresten ikke saa at han skal ansvare for det han overtok? Og det staar i Kontrakten og i den medfølgende Bok. Han har visst nåsten ikke kjøpt Kraftfor, derfor Høi og Halm.
Deres årbødige
Knut Hamsun
Det ble avertert etter ny forpakter, og flere meldte seg. Dessverre var man ikke så heldig med den nye mannen som overtok. Bekymringer om hvordan den nye mannen skulle greie det, veltet innover Hamsun, og han ble plaget av rapporter fra andre om hvordan det ene og det annet på gården ble forsømt. Han foretok våren 1938 sammen med fru Hamsun og Tore en lengre utenlandsreise med opphold i Italia og Jugoslavia. Om sommeren gjorde han alene en reise i Norge. Men bekymringene fulgte ham overalt. Da han hørte hvor galt det gikk hjemme, sendte han meg den 25. juli 1938 følgende telegram fra Vøringsfoss:
«Gjør vennligst alt for snarest flytning. Han forlater for ofte gården og alt arbeide. Vi vil gjårne beholde hans folk.
Hamsun«.
Forpaktningen opphørte 15. desember 1938. Ved taktsforretningen i anledning av opphøret ble det tvist om de dyr forpakteren skulle levere tilbake. Det strev Hamsun hadde hatt med å skaffe en god rase på fjøset var delvis lykkes. Forpakteren hadde så uten hans tillatelse solgt et par av de beste dyr. Dette mente Hamsun at han burde svi litt for. Det ble anlagt erstatningssak, og retten ga Hamsun medhold. På den annen side lot han en rekke andre tap som forpakteren hadde påført ham, gå upåtalt.
I det hele ble gården mere og mere et problem. Driften var kostbar, og det var vanskelig å få pålitelige folk.
Hamsun ergret seg over ulovlig fiske i Nørholmkilen og sendte et andragende til Handelsdepartementet hvor han ba om hjelp til å få stanset ødeleggelsen av sjø-ørretfisker i en bekk som hørte til hans eiendom innerst inne i Nørholmkilen. Ødeleggelsen skyldtes ålestengene som de siste 3 - 4 år hadde drevet dette fisket. «De tar fatt tidlig om våren, mens ålen enda ligger i mudderet og holder det gående en tid utover sommeren, om høsten driver de med karbidlampe og lyster. De lyser kilen helt opp til bekkemunningen og uroer fisken ved å staure og mudre vannet,» skrev han til departementet.
Andragendet ble enstemmig anbefalt av Eide herredstyre, og 27. mars 1936 ble det utferdiget kgl. resolusjon at:
«inntil videre skal all lystring og ålestanging - med eller uten lys- samt bruken av åleruser, garn og bakker våre forbudt innenfor et område av 250 meter fra bekkemunningen ved Nørholm gård i Eide herred, Aust-Agder fylke. Overtredelse av dette forbud straffes med bøter. Disse bestemmelser trer i kraft straks.«
Dessverre var det en hake ved denne resolusjonen. Ved en feil var saken ikke forelagt Landvik herredstyre som også kom inn i bildet. Det utviklet seg til en bitter strid med fiskere som ikke var enige i resolusjonen. Under forhandlingene ymtet Hamsun til departementet om at man kanskje kunne klare seg med en 200 meters fredet grense. For å komme utenom de oppståtte vanskeligheter fant departementet at fredningsspørsmålet kunne innskrenkes til et område av 200 meter fra bekkemunningen. Derved kom fredningsområdet i det vesentlige eller utelukkende til å omfatte Nørholm gårds egen sjøgrunn hvor eieren ansåes eneberettiget til alt fiske selv uten noen fredningsresolusjon. Dermed innstilte departementet til en resolusjon overensstemmende med resolusjonen av 27. mars 1936, men med den forskjell at fredningsområdet ble satt til 200 meter istedenfor 250 meter.
Da Hamsun ble kjent med dette forslag ble han nårmest rasende:
6/9-1936
HVIS EBBELS MEMORANDUM FORESLAAR OG FAAR VEDTAT 200 METERS GRENSE TROSS LOVEN OG MIN MOTSTAND, DA LOVER JEG AT PÆLENE SKAL HELT FORSVINDE FRA KILEN OG IKKE REISES MERE. JOHAN OLSEN VIL DA FREMDELES GLØDE SIT LYS IND GJENNEM MINE VINDUER OG UTRYDDE AUREN. EBBELS HALSSTARRIGEPAAFUND VIL SEIRE NEGATIVT = HAMSUN +
Jeg gjorde iherdige forsøk på å få resolusjonen og den gamle grensen på 250 meter opprettholdt. Jeg fikk ivrig støtte av sekretår Ebbell i Handelsdepartementet som var en ivrig Hamsun-beundrer, men til ingen nytte. Hamsun ble mer og mer oppbragt.
I et telegram av 30.9.1936 het det:
GAAR DE BAK MIN RYG OG BEORDRER PÆLENE FLYTTET AV MINE FOLK DA GJØR DE REGNING UTEN MIG. JEG HØRTE DERES VALNE TELEFON TIL EBBEL, SKJØNT DE HELE TIDEN HAR KJENDT MIT STANDPUNKT. HANS FRÆKKE USANDFÆRDIGHET STØTTES AAPENBART AV DEM. JEG FRABEDER MIG DERES SVADA OM 200 METER
BEDRE END INTET = HAMSUN +
Resolusjonen om 200-meter-grensen var blitt vedtatt den 25. september 1936. Ved oppmåling viste det seg at pelene bare ville bli flyttet 20 meter innover og dermed stillet Hamsun sin aksjon i bero.
Derimot ble han helt entusiastisk begeistret overfor en idé som Dr. Dannevig i Flødevigen samtidig lanserte om oppdrett av østerskultur i Nørholmbukten:
Kjåre Fru Stray. 8/4 - 1936
Nei jammen er De et merkelig Menneske, og alt faar De gjort! Naturligvis vil jeg svaert gjerne høre mere om Østersprosjektet. Jeg låste litt om dette for en ti Aar siden, jeg skrev da til Bergen, og de lovet at komme og se paa det men de kom ikke. Det vilde bli et Slags Jordbruk paa Sjøen.
Deres årbødige
Knut Hamsun
Det så ut til at et slikt anlegg kunne bringes i stand uten større vanskeligheter. Dr. Dannevig ville bistå med istandbringelsen. Dessverre stanset det hele med at Hamsun ikke kunne skaffe en mann til å gjøre den flåten som trengtes for anlegget. Han skrev den 21. mai:
Kjåre Fru Stray, 21/5 - 1936
Jeg sliter Dem ut og råkker selv ikke engang til at gi Dem Svar. Jeg har ingen Mand til at gjøre den Flaaten, og jeg er råd for at jeg ikke maa faa den gjort. Østers er Gourmet-Mat, og vil det ikke sies at jeg fik Kgl. Res. ikke for Auren men for Østersen? Her er visst meget at overveie, og jeg arbeider for Tiden som en Maur med noget andet. Jeg ryker absolut aat. Undskyld mig!
Hilsen K.H.
Det ble som årene gikk mange samtaler mellom Knut Hamsun og meg. Det ble mest vanlig at jeg reiste ned til Nørholm når han hadde noe på hjertet. Nørholm var på denne tid blitt en sørlandsk storgård med vakre husbygninger, et stort nyoppført uthus, et herskapelig våningshus og en meget pen bolig for arbeidsfolk.
Da jeg første gang kom derned, viste han meg omkring i huset. Om hovedbygningen fortalte han om hvordan han hadde gjort den større. Det passet best om det kunne plasseres et vindu ved lengden på hver side. Men på den ene siden sto et gammelt lønnetre, og det ville han ikke røre. Så var det ingen annen utvei enn å bygge begge vinduer på den motsatte side. Men så var det symmetrien, den måtte også bevares. Hovedinngangen og vårelsene måtte flyttes etter og det ble gjort av hensyn til det gamle lønnetre. Hovedinngangen ble også utstyrt med en altan og søyler, uten at det skulle gi inntrykk av noen flotthet. I et brev til meg skrev han: «Jeg hørte De sa Hall'en. Kjåre, si ikke Hall'en om vor Gang, og gjør det i det hele så storartet at jeg må rømme hjemmenfra.» Inne i huset var han spesielt glad for «salen«, den var for barna, utstyrt med parkettgulv og et hvitt Ludvig XVI-møblement trukket med Aubusson-gobeliner. Han hadde kjøpt det hele under en reise i Paris. À la grecqueborden over døren og nisjen for den gamle støpejernsovnen var hans eget verk. Han hadde også selv laget tegningen til den vakre frisen over døren til vedskjulet.
En gang skulle jeg ta barna mine med. Han ville endelig at de skulle se Nørholm. Da vi var en tur i haven kom en schåfer settende og barna ble redde. Arild hørte det og hoppet ned fra verandaen i 2. etasje og tok hånd om hunden. Hamsun syntes det var fålt leit at barna ble skremt.
En ung tysker som var kommet langveis fra bare for å hilse på Knut Hamsun, lusket omkring for å få en anledning til å snakke med ham. Fru Hamsun og vi andre syntes synd på ham, og fru Hamsun gjorde forestillinger like overfor Hamsun for at den unge mannen skulle få en sjanse. Hamsun viftet ham bare bort, det plaget ham å ikke få våre i fred.
Fra Sigrid Stray: Min klient Knut Hamsun - 1979 - sidene 47 til 52
Gjengitt med tillatelse fra H.ASCHEHOUG & CO (W.NYGAARD)
ISBN 82-03-09848-7 (h)
ISBN 82-03-09849-5 (ib)