Knut Hamsun og Nørholm
Knut Hamsun - andre spor
Knut Hamsun på Internett
Fotogalleri
NØRHOLM før 1918
NØRHOLM 1918 - 1952
NØRHOLM etter 1952
Om Stiftelsen Nørholm
Om nettstedet
Om rettigheter
Vi kom til Nørholm om høsten. Den korte tiden i Larvik hadde ikke betydd
stort for noen av oss, og det at far aldri syntes det var vårendes der,
gjorde at det var med lett hjerte vi reiste derfra. Halvannet år varte
bylivet vårt.
Men
mitt første møte med Nørholm, dette stedet jeg hadde dannet meg slikt
et strålende bilde av, ble en stor skuffelse. Huset var stort, hvitt og
nakent med tomme, sorte vinduer. Det lå midt inne i en vanstelt have med
et falleferdig stakitt omkring. Gårdsplassen var overfylt av kasser og
pakker, sykler, et par vogner og noen forpjuskede høns i ly under
stabburet. Alt sammen var ting som den forrige eieren ennu ikke hadde fått
med seg. Og regnet høljet ned.
Den første
middagen på Nørholm står også tydelig for meg: En mørk novemberdag.
Vi satt hele familien på noen pakkasser inne i en av de tomme stuene og
spiste en slags melkesuppe som mor med megen møye hadde fått kokt på en
ubrukelig komfyr. Mine småsøsken sutret og gråt av bare tristhet,og
stormen ulte i skorstenspipene. Av og til slo en svart sky av røk og sot
ut av ovnen og inn i rommet. Elektrisk lys fantes ikke, lamper hadde vi
ikke. Mor var visst tilbøyelig til å synes at vi burde fått litt mer
komfort for 200 000 kroner. Men far forsøkte å holde motet oppe i oss
alle: Bare vent! sa han. Og hva kunne vi annet gjøre.
Jeg
sov ikke godt den første natten på Nørholm. Det suste så fremmed i de
gamle trårne ute i haven, og stormen laget uhyggelige lyder overalt i
huset. Det pep i de gisne veggene oppe på loftet. Et vindu skrek på
rustne hengsler. Det var som en spøkelsesnatt fra eventyret.
Bare vent, hadde far sagt. Vi fikk virkelig vente. Jeg tror denne første
tiden på Nørholm gikk mor på nervene, isår fordi vi ikke hadde lys og
vann. Alt skulle komme, sa far. Det kom - tre år efter.
Imidlertid var det å øse vann fra bekken og samle seg rundt noen smålamper
om vinterkveldene. De store, gode lampene fra Nordland var blitt igjen der
oppe. Jeg husker mor sa hun ønsket seg tilbake dit.
Fra
denne «mørketiden» står barnevårelset for meg som det lyseste
stedet i huset. Det var den store såkalte salen i annen etasje som ble
tatt til rom for oss. Seks vinduer, sol, lys og utsikt mot Nørholmkilen.
Om vinteren husets beste lampe midt på bordet og store og små samlet
rundt den om kveldene. Ja, jeg ser tilbake på disse kveldene som det
lyseste og beste i hele min barndom. Far var kommet inn i en lykkelig
periode som varte, for han hadde et stort virkefelt foran seg som herre og
jordbruker på Nørholm. Han var full av arbeidslyst og godt humør, og
dette virket jo på oss alle. Når far kom inntil oss, ble han med en gang
midtpunktet. Jeg husker hans glade latter, hans underfundige glimt i øyet,
alle hans spøkefulle påfunn. Aldri la vi oss her en kveld uten at han
leste høyt for oss, hvis han da var hjemme. Det stoppet ikke med eventyr
og historier til oss. Det var ikke bare Asbjørnsen og Moe, som han
forresten leste om og om igjen, og Gabriel Scotts guttebøker - han leste
ut nesten alle de barnebøker som fantes i handelen, og til sist måtte
mor lage noen fortellinger til høytlesning for oss. De samlet seg sammen
og ble til fire bøker siden.
Far gikk helt opp i denne kveldstimen med oss.
Han leste slik at vi det ene øyeblikket var på gråtens rand og det
neste kastet putene i taket av begeistring. Somme tider fortalte han oss
små hendelser fra sin egen barndom i Nordland, om dyr og mennesker, om
hjemmet der, hvor han vokste opp midt mellom slit og lek, overtro og
gudstro. Men aldri fortalte han oss ting som kunne virke triste. Snakket
han om den vonde tiden hos morbroren, så laget han alltid en slags morsom
slutt på historien så han fikk oss i humør allikevel. Han kunne se så
alvorlig smilende på oss og si: Jeg er glad dere børn har et godt
barndomshjem.
Folk i Eide sogn hadde til å begynne med stilt seg litt avventende
overfor far som plutselig var flyttet inn i denne rolige, litt pietistiske
bygda. Enkelte hadde vel lest noe av ham og på det viset blitt rystet.
Andre hadde kanskje lyttet til rykter og historier om denne ukristelige
dikter. Det varte iallfall en stund før vi kom i nårmere kontakt med
eidesogningene.
Men så en dag sto to av bygdas fremste menn nede
i stuen og skulle hilse far velkommen. Begge var alvorlige personer med
helskjegg og mørke klår. Den ene av dem førte ordet og uttrykte ønske
om godt naboskap. Og han håpet samtidig at «bånna» ville komme
hver uke på en søndagsskole som ble avholdt i skolehuset. Far mente at
vi vel ikke hadde noe vondt av det og sa smilende at han kanskje endog
fikk gå dit selv. Men da sa begge to meget alvorlig at søndagsskolen
bare var beregnet på «bånna«, men at det minst hver fjortende
dag ble holdt oppbyggelsen både for voksne og barn i samme skolehus.
Mennene så snille og vennlige ut, syntes jeg.
Hos den ene måtte det forresten våre noe galt med øynene, av og til så
en bare det hvite i dem. - Utpå ettermiddagen drakk vi kaffe sammen, men
det ble litt pinlig da far senere, i ren distraksjon, bød dem på
pjolter. De gikk hjem like efter.
Og søndagsskolen var ikke spennende. Noen
oppdragende betydning fikk den heller ikke på mine søsken og meg. Der
ble sunget salmer, holdt andakt og lest religiøse fortellinger som i
regelen var om «en liden pige og hennes syge mor«. Jeg for min
del satt hele tiden og tenkte på fars høytlesning og syntes at den
underholdningen var en grad bedre. Det beste ved søndagsskolen var at vi
kom sammen med andre barn og på den måten fikk nye lekekamerater.
Mine foreldre kom også efter hvert i kontakt med
folk i Grimstad, som lå 8 kilometer borte, og hvor vi, med hest og vogn,
gjorde våre innkjøp. Fra denne tiden står tydelig for meg en meget
gammel dame som av og til besøkte oss, og vi henne. Det var en dame av
byens «fornemme krets» - fru apoteker Arntzen. Jeg kjente aldri
hennes fornavn. Den staselige apotekerbygningenhun bodde i er fredet i
dag.
I
forbindelse med min mors første barnebok, husker jeg at fru Arntzen
engang sa, med et lite smil, at hun en gang, som liten pike, hadde sittet
på fanget til H.C. Andersen, og at han hadde fortalt henne et av sine
eventyr.
Nu i dag,
som far og bestefar, kommer jeg til å tenke på hvordan man, gjennom den
engang så tradisjonelle muntlige overlevering, kommer en fjern tid
merkelig når. Gamle fru Arntzen fortalte sin historie til min mor, hun
igjen til meg, den har fortsatt sin gang, ledd for ledd fra sin
opprinnelse for 150 år siden, like til det yngste av mine barnebarn. Det
er mennesker, ikke bøker, som forteller.
For min
fars vedkommende er jeg ikke i tvil om at fortellertradisjonen fra hjemmet
på Hamarøy førte nåring til hans fantasiliv. Dette også når det
gjaldt min mor. Deres egne beretninger og erfaringer, ingen velment
rettledning fra en skole, preget i de første barneårene den oppdragelse
mine søsken og jeg fikk. Ofte var sårlig min far i opposisjon, også til
den vanlige skolens undervisning. I skikkelig, borgerlig forstand, og det
i en trang, liten sørlandsbygd, ble han neppe ansett som moralsk
rettleder i folks øyne. Dertil hadde han altfor ofte uttalt seg i upopulåre
vendinger og skrevet bøker med ugudelig innhold. Men erfaringsmessig
viste det seg at han som regel fikk rett i det han forklarte oss barn, vi
lårte av det og forsto at det var riktig å høre på ham. Han fulgte
sitt instinkt, og overfor oss barn var han hele tiden ledet av en godhet
som for oss var åpenbar. Han kunne nok i visse tilfelle fare opp og banne
høyt og inderlig, uten hensyn til noen kant, men dette var utslag av nervøsitet
og anspenthet når han satt midt oppe i et arbeide, og vi visste det gikk
nokså fort over. Hans devise var enkel og grei: Vår snill mot dem som er
mindre og mot dem som er snille mot deg. Ta igjen, og det kraftig, overfor
dem som plager deg. - Jeg husker han engang viste meg et brev han hadde fått
fra en mann som ba om en pengehjelp. Han sa til meg: Nu skal jeg fortelle
deg hvorfor jeg ikke vil hjelpe denne mannen. For mange år tilbake, ja
det er førti år siden, ba jeg denne mannen om en liten hjelp, det var i
et knipetak, og mannen hadde god råd til å hjelpe meg da. Han sa nei. Nu
sier jeg nei! Jeg forteller ham ikke hvorfor, og han husker sikkert ikke
hva som hendte den gang.
Far glemte ikke lett sine vanskelige ungdomsår,
da han midt i en forståelsesløs samtid kjempet så hardt at han selv til
tider kunne vise et hardt sinn. Han glemte ikke dem som hjalp ham litt da,
og dem som vendte ham ryggen.
Så kunne han en annen gang få henvendelser som
rørte ham dypt. Jeg vet ikke alle de gangene han sendte ut rekommanderte
brev med lakksegl bak. Og kunstnerkolleger og gamle venner hjalp han
alltid - det var en selvfølge.
Fars forbundenhet med naturen, hans ofte lyse,
ofte resignerte, men alltid personlige syn på hver eneste småting i tilvårelsen
var inspirerende og utviklende for oss barn. Ord som gjerne gikk igjen i
hans daglige tale var slike som: Gud velsigne deg! Når han sa de ordene
var det ikke fordi de falt ham i munnen, fordi han kanskje hadde hørt dem
meget i sin barndom. Det lå en dyp religiøs følelse bak, en ydmyk
bevissthet - samtidig som de bibelske ordene i seg selv nok talte til
sprogkunstneren i ham.
Og jeg husker de stille kvelder på Nørholm når
vi hadde lagt oss og far var ferdig med sine eventyr og det fra rekken av
fire barnesenger ble bedt en troskyldig aftenbønn, at far sto smilende og
hørte på og så til slutt sa: Ja, det var pent det, børn. - Jeg husker
hans vennlige ro, husker at vi fikk åpne de store hendene hans hvor vi
fant kremmerhus med godter, og i døren vinket han godnatt til oss alle
sammen.
Det er minner fra en lys barndom jeg her har rørt
ved, og alle er de uløselig knyttet til mine foreldre. Og siden denne
boken handler om ham til min far.
Stedet vårt tok til å begynne med all hans tid og all hans energi. Han
hadde nu engang funnet ut at gården passet ham, og det at nesten alt lå
nede og var forfallent, lot bare til å stimulere hans store planer om å
rydde og dyrke nyjord. Sent og tidlig og overalt var han på ferde. Det
skjedde ikke i noe voldsomt tempo. Hans valgsprog var festina lente. Men
omtenksomt og grundig gikk han til verks. Først tok han seg av selve gårdsbruket.
Min fetter Ottar ble budsendt, og han og piken vår fra Hamarøy, Hilda,
som han nettopp var blitt gift med, reiste ned til oss helt fra Nordland.
Ottar skulle våre gårdsbestyrer og bo i en bestyrerbolig som far straks
var gått i gang med å bygge.
Det var stor stas å se Ottar igjen. Han var så
pen og lys, syntes jeg, og så morsom å snakke med. Vi frisket opp igjen
gamle minner, og han fortalte meg om ting jeg ennu husket fra Hamarøy. I
det hele tatt så var Nordland, under hele min oppvekst, ved fars
fortellinger og min egen fantasi, blitt til et godt og skjønt sted hvor
jeg engang hadde levet og som jeg kunne drømme meg tilbake til.
Ottars kone, Hilda, var meget eldre enn ham. I
Nordland var det nokså alminnelig at konen var eldre enn mannen. Hilda
tenkte meget fornuftig: Hvem skulle fø meg når jeg ble gammel og skral
hvis jeg ikke hadde en mann som var yngre og kunne arbeide! Og Ottar var
vel enig i det. Han var i det hele tatt så godmodig, og han og far kom
godt ut av det med hverandre. På Nørholm var det tusen ting som skulle
settes i stand og organiseres, og Ottar var flink til å forstå hva far
mente når han sa at sånn og sånn skulle det våre, og ikke sånn.
Hilda hadde ansvaret for fjøsstellet, og det som
der betydde mest for far var at hun holdt båsene rene og var snill mot
dyrene. Og det hadde hun i seg fra Nordland. I all fattigdommen der oppe,
med de sparsomme beitene og de lange vintrene, var det sjelden mer enn et
par kuer på hver gård. Men så er også nordlendingen glad i hvert dyr
han eier, det fortalte Hilda meg, og hun snakket så godt med kuene når
hun stelte for dem. Hilda og jeg bar høy og gjorde rent i båsene. Jeg
likte lukten av dyrene og lyden av melken som sprutet i spannet. Jeg likte
å la den nyfødte, skrevende kalven patte på hele hånden min, og duften
av nytt høy i løa var den beste duft jeg visste.
Og far var ofte i fjøset og så til dyrene. Han
tok dem for seg ett for ett, forhørte seg om hvor meget den og den
melket, hvor mange som var vårbår og hvor mange som var høstbår. En
gang dro han en lang tur på egenhånd og kjøpte fem nye kuer. Da han kom
inn til middagsbordet, var han allikevel nokså mellomfornøyd, husker
jeg. - Kyrne var riktig fine, sa han, med unntagelse av et par jeg ikke kjøpte.
Men gud som de var behandlet, magre, klovene altfor lange. Jeg må ta meg
en tur til Grimstad og kjøpe klovtang.
Jeg husker han satt opptatt i flere dager og
klippet klover ute i fjøset. For da han skulle se efter, var det flere av
våre gamle kuer som også hadde for lange klover. Han var opprørt over
at slikt kunne hende på vår gård, og fjøset gjenlød av rauting og
leven mens far ordnet opp i sakene. - Men da han var ferdig med den siste
kua, var han lettet og tilfreds. Bare én ting lot til å plage ham. Han
sa: -Jeg skulle kjøpt de to andre kyrne også, de var ikke bra, det er så.
Men herregud, jeg skulle visst tatt dem allikevel, om ikke for annet, så
hadde jeg fått klippet klovene på dem, de var rett så mishandlet ...
Han hadde slik ømhet og omsorg for dyr. Var vi
barn litt hardhendte mot noen av dyrene våre, så var far der straks og
snakket oss til rette. Han vernet om villendene i tjernet, om fuglene og
dyrene i skogen og om hvert liv på gården.
Efterat nu gårdsbruket var kommet i den riktige gjenge, skulle
hovedbygningen settes i ordentlig stand. Far laget tegningene til
ombygningen selv. Og han tegnet skisser til forsiringer over dører og
vinduer, profiler til listverk og søyler. Alt skulle holdes mest mulig i
en enkel empire stil. Han var utrettelig når det gjaldt å forklare
byggmester og snekkere hvordan det hele skulle gjøres, og ble ikke alt
utført efter hans hode, så var det å gjøre arbeidet om igjen. Det er
uvisst om restaureringen ble utført på billigste måte, men solid ble
huset iallfall, og far fikk det til slutt slik han ville ha det.
Senere ble gjerdet rundt haven fjernet. I stedet
kom det opp et høyt jernstakitt som han selv hadde tegnet utkastet til.
Haven ble rasert for gamle, råtne trår, omlagt og utvidet, og nye trår
ble plantet. Langs med gjerdet, som et langt stykke løp parallelt med
landeveien, ble der plantet en mengde prydbusker, dels for å ta av for støvet
fra alle bilene som kjørte forbi, dels for at vi kunne våre litt mer i
fred for alle bilene som stoppet. Det at hovedbygningen lå så når
veien, var forresten til ergrelse for far i alle år. Det var og ble,
efter hans mening, den eneste virkelige feilen ved Nørholm.
Fra
Tore Hamsun: Knut Hamsun - min far -
1952, 1959, 1976 - Bearbeidet og
utvidet 1987
- sidene 254 til
260
Gjengitt
med tillatelse fra Gyldendal Norsk Forlag
ISBN 82-05-17351-6