Forside

Knut Hamsun og Nørholm
Knut Hamsun - andre spor
Knut Hamsun på Internett
Fotogalleri

NØRHOLM før 1918
NØRHOLM 1918 - 1952
NØRHOLM etter 1952

Om Stiftelsen Nørholm
Om nettstedet
Om rettigheter

Av Finn Torp ( Fra boken «Bonde og Menneske Knut Hamsun» sidene 8 og 13.)

Familien Knut Hamsun forlot Hamarøy våren 1917. «Markens Grøde» var ferdig og utkom senere samme år. Etter ett og ett halvt års opphold i Larvik, blir nå Nørholm familiens hjem. Hamsun kjøpte gården midtsommers 1918, men flyttet ikke inn før på høsten samme år. For Hamsun var fiksjonen om egen gård blitt virkelighet.

     Før familien flyttet inn på Nørholm en regntung dag i november, hadde Marie besett stedet tidligere. Hun forsto godt at Knut var blitt sjarmert av miljøet på Nørholm, hagen og bygget røpet gammel kultur. Men herresetet fra dansketiden var det ikke mye igjen av. Forfallet var åpenbart. Men vakkert, ja -!
     - Løvskogen i brann mot grå berg, høy septemberhimmel over den blanke kilen, det lave sørlandshuset som hørte så hyggelig til under de store trårne, jeg så det -. Men Marie ønsket seg likevel tilbake til Hamarøy og Skogheim:
     - Men jeg var husmor, jeg så også at åkrene var trampet ned og kornet høstet av hester og kuer, at stakitten rundt hagen var smuldret bort, hekken forvokst og at griser og høner og et utall av kaniner hadde sitt daglige virke der.
     - Jeg så at fjøset var ubrukelig og at huset innvendig var som et sjurereir av ganger og kott, trapper og stiger mellom rommene. jeg så en pike øse opp vann fra et utgravet søkk i den tørre bekken. Bak fjøset var en brønn med brunt vann på bunnen, til dyrene. Og ikke lys -.
     Bortsett fra «Lys og Vand» hadde Hamsun fått det meste av det han ønsket seg av sitt gamle «Herresåte-. Ekteparet hadde tydeligvis forskjellige forventninger. Knut ønsket seg jordnåre oppgaver til avveksling fra «skriverier» og Marie, hun ønsket et hjem for familien.

Barnas reaksjon i møte med sitt nye hjem var heller realistisk enn romantisk. Tore forteller slik han husker Nørholm:
     - Men mitt første møte med Nørholm, dette stedet jeg hadde dannet meg slikt et strålende bilde av, ble en stor skuffelse. Huset var stort, hvitt og nakent med tomme, sorte vinduer. Det lå inne i en vanstelt have med et falleferdig stakitt omkring.
       Arilds reaksjon var på linje med brorens:
     - Da vi flyttet til Nørholm var det senhøst, om det var noe som liknet have foran huset, kunne en iallfall ikke se stort til den. En forvokst og hullet granhekk skilte den fra veien. Stykkevis. Hekken var skjøtt på med et forfallentgjerde -.
     Stedet må ha virket dystert på guttene. Aner vi at Hamsun her, i velvillige ordelag, må ha beskrevet for guttene det «Nørholm» han selv ønsket seg? Cecilia har senere uttrykt stor kjårlighet til Nørholms skjønnhet. Men både hun og Ellinor var nok for unge i 1918 til å ha noe klart inntrykk av denne hendelsen. Den som tok overgangen best fra byvilla i Larvik til nedslitte Nørholm, var Hamsun.
     Marie likte å ha det pent rundt seg. Restene fra den gamle hagen lå der som en utfordring. Marie elsket hagearbeid. Når hun slo frampå om at hagen burde gjøres noe med, rynket rette vedkommende på pannen: - Ja, det kommer etter tur, alt kommer etter tur, bare vent! Selv var han opptatt med å bygge bolig til gårdsbestyreren, sette opp nytt fjøs og bryte jord. Knut bestemte i hagen, i gårdsdriften og i skogen. - Han kjøpte skapet, og han bestemte hvor skapet skulle stå, sier Marie. Innlagt vann og elektrisk lys måtte hun vente på i tre år.
     Og så en gang, året etter innflyttingen, ble det tur, Maries tur. Hamsun var bortreist da Marie gikk løs på hagegjerdet, fjernet det og hugg det egenhendig opp. Hamsun tok det med fatning, og Maries aksjon satte fart i opprustningen av hagen. Håndsmidd gjerde bestilte Hamsun hos smed i Arendal og gartner Pettersen fra Frivold begynte med planter og plener. Dog alt etter Hamsuns hode - symmetrisk og flatt. 
     Marie forsøkte å mykne opp dette stramme inntrykket med busker og stauder, hagen ble hennes hjertebarn. Og hun skapte en prakthage. I årene etter krigen, da Marie var borte fra Nørholm, forfalt hagen. Ingen av Maries barn hadde samme hageglede som moren.
     I dag er det Arilds datter Victoria som sitter på Nørholm. Hun har sin farmors håndlag og omsorg for hagen. Igjen fremstår hagen slik den gjorde på Maries tid. Noe som ville gledet Marie å se. 

Først satte Hamsun opp bestyrerboligen, så ble låvebygningen med fjøs i snekkerverkstedet fornyet. Det gamle fjøset var i så dårlig forfatning at dyr hadde gått gjennom gulvet. Her hastet det.
Hamsun fikk tak i en mann etter sitt hjerte, en kjapp og grei snekker så arbeidet gikk fort framover. Nesten på slutten av byggingen kom Hamsun på at han ville utvide gjødselkjelleren. Men en stein lå i veien. Karene la en dynamittladning under steinen for å få den av veien. En stor del av nybygget gikk også i luften og det kom ned i en annen rekkefølge enn det hadde gått opp. Men også dette var en side ved Knut Hamsun. Måtte det velges mellom fort eller godt, valgte hans utålmodige natur gjerne fort. Noen utpreget «dynamittgubbe» var Hamsun ikke, så byggearbeidet ble vesentlig forsinket.
     Når turen til ombygging av hovedhuset kom er vi inne i 1922. Privat komfort fikk alltid vente til sist. Huset ble påbygd i flere etapper til slik vi kjenner det i dag. Hamsun laget selv tegningene og på vanlig måte overvåket han det hele. Alt ble gjort etter hans hode. Dette skulle bli gården for ham og for hans familie. Det var her de skulle bo. Ingen mer flytting. 
     Hamsun deltok fysisk lite i arbeidet med restaurering og oppbyggingen av Nørholm, i motsetning til da han dyrket opp Skogheim på Hamarøy fra 1911. Han hadde vel ikke den styrken lenger. Hamsun planla, tegnet, dirigerte, forklarte og var utålmodig og fornøyd. Bare når det kom til steinarbeid tok han i et tak. Det å lese en stein, og å holde setten når en helle skulle deles, det kunne han. Erfaringene fra veiarbeidet på Toten var ikke glemt. 
     Oppvokst på gård og et liv som omreisende kroppsarbeider, gjorde Hamsun både praktisk og nevenyttig. Tinne ei rive, skjefte ei øks slik at skaftet brakk før øksehodet løsnet, stikke ut ei tomt eller sikte inn en mur så nøyaktig at måleapparater ble overflødig, kunne han. Erfaren med gardsarbeid var han, selv om ikke alle hans innfall ble bifalt av andre. Men, i høyonna var Hamsun med. Det å berge vinterforet var noe hellig for ham. 
     Da skogsveiene opp til dyrkingsmyrene ble bygd, var det stykkevis vidløftig muring og steinsetting av veikanter. Da kom den gamle veiarbeider fram i Hamsun, forteller Arild. I timevis oppholdt Hamsun seg der, glemte måltider, tok i et tak, men helst sto han med det store overblikket og avgjorde hvilken stein som skulle ligge hvor. På Nørholm fikk Hamsun bruk for sin allsidige bakgrunn. 
     Hamsun hadde gjerne mange prosjekter i drift på en gang. Nydyrking, vei- og byggearbeider kunne pågå samtidig. Der var 8-10 mann i taket. Hamsun var utålmodig, følte at alt hastet, tiden rant ut for ham. Født i 1859 var han omlag 60 år da han starter på ny. Rydder, bryter, bygger og skriver.
     Slik total restaurering som Hamsun gjennomførte, ble et kostbart prosjekt. Mesteparten av Nobelprisen på kr 136000 fra 1920 ble lagt ned i Nørholm.

Hvordan var så Hamsun å arbeide for? Man ville kanskje tro at denne heftige mannen, kjent for sine skiftende sinnsstemninger, påfallende hissig når det gjaldt bagateller, var både kald og hard. Men, nei! - Ble han sint kunne øynene gnistre og bevegelsene bli brå. Fant han det nødvendig å si noe, kom det ganske stille, han brølte aldri opp, og fort gikk det over, forteller Arild. Alle vi har snakket med, fremholder ham som en god arbeidsgiver. Vel var han myndig, hadde stor personlig autoritet, var bestemt, men aldri urimelig. 
     Bare gamle Oline Hegdekjerr, bakstekone på Nørholm i alle år, var på kant med Knut. Han ville ha flatbrødet tykt, mens hun satte sin faglige åre i å få det både løvtynt og sprøtt. Hun bøyde seg tennerskjårende for autoriteten, - men bare fordi han var den han var, og så var han verdensberømt over hele Norge, sa Oline. 
     Ellers var det vel med Knut Hamsun som med folk flest, vi er alle greie å ha med a gjøre bare folk tar oss på den rette måten? 
     
Av gårdsdrift var det jordbruket som lå Hamsun nårmest. Her han fikk fram hvilken drøm han hadde med Nørholm. Han ville gjøre gården til et mønsterbruk. I ettertid ser vi at Nørholm ble drevet for driftens egen skyld, og ikke for overskudd og profitt. Hovedinntekten hadde Hamsun fra sin andre jobb, skrivingen. 
     Som eksempel på Hamsuns tankegang og innfall med arbeidet på jorden, kan nevnes oppdyrkingen av noen myrer som lå innpå skogen, et godt stykke fra gården. Hamsun velger å bruke jordene nårmest gården som kulturbeite, mens han sår til de nydyrkede myrene med rug. Som nydyrkede myrer flest, tar det tid før de er nedtappet nok til å gi stabilt underlag. Myrer kan synke ujevnt, dreneringen kommer i ulaget og vann hindrer avling og arbeid. Så også på Nørholm. Men Hamsun ga seg ikke. Han brukte en formue på å tvinge myrene til å ta imot en traktor, uten at denne sank i. Gårdsfolkene ville bytte om på driften. Dyrke heimjorda og bruke myrene til beite. Men så var det dette med å plassere skapet, da! Arild forteller at Hamsun syntes ikke våronna var gjort så lenge disse myrene ikke var tilsådd med rug. Det er ikke feil å kalle Knut Hamsun for sta!

Men etterhvert som jorden kom i hevd og driften gikk seg til, utvidet Hamsun besetningen fra åtte til som mest førti kyr på båsen, noe som igjen krevde utvidelse av fjøset. Det ble nok en byggeperiode på Nørholm. Gården kunne ikke fø så mange dyr på langt når, til det var den for tungdreven. Men Hamsun likte å ha stor besetning, så dermed var saken avgjort. Hamsun kjøpte det for han trengte. Det var ikke regnestykket, men driften som stimulerte ham. 
     Hamsun holdt også tilsyn med dyrene på gården. Han tok hele besetningen for seg, dyr for dyr, hvor mye melketiden og den, hvor mange var vårbåre og hvor mange høstbåre. Han satset på Lyngdalsfe og holdt seg til denne rasen. Etterhvert fikk han fram en fin besetning. Men igjen, ei ku med saktmodig og godt lynne betydde vel så mye enn den som ga mest i melkebøtta. En gang Hamsun kom hjem etter krøtterhandel, oppdaget han at også noen av dyrene i Nørholmfjøset hadde for langtvokste klauver. Han var opprørt over at noe slikt kunne hende på hans gård. Det bar til Grimstad for innkjøp av klauvtang, og Hamsun ble opptatt i flere dager med å klippe klauver i fjøset.
     Hamsun hadde omsorg og ømhet for dyr. Dyr skulle behandles med respekt. Han vernet om villendene i tjernet ved gården, og ingen fikk heller jakte i Nørholm mark. Fiskere ute på lystring måtte ikke komme for når Nørholm, da ble de jaget. Selv verken fisket eller jaktet Hamsun.

Skogbruket var Hamsun mer fremmed. Det er heller ikke så rart for en som er oppvokst på Hamarøy. Lett furuskog med stort innslag av lauvtre preger stedet. Skog slik sørlendingen kaller det, var det verken i Hamsundpollen eller på Presteidet der Hamsun vokste opp. 
     Da Hamsun overtok Nørholm var det meste av den verdifulle skogen rasert. Tore forteller at Hamsun verket for å bøte på forholdet. Det var som han trodde at skogen led vondt der det var glissent. 
     Hamsuns skogskjøtsel strakk seg til veibygging, grøfting og planting. Tynning av skog var ham fjernt, han plantet under skjerm av eksisterende skog. Forstmannen ville hugge og rydde felter før planting, Hamsun plantet under det som sto fra før, uansett bonitet. Forstmannen Håkon Såtrang bisto Hamsun aktivt med råd og dåd, men han fikk ikke alltid gjennomslag for sitt syn hos Hamsun. Men bare alene i 1934 ble det satt ut 60.000 planter på Nørholm.

Tømmerhugst var Hamsun enda fjernere. Det skulle ikke hugges. - Det er for få store trår på Nørholm, skulle Hamsun engang ha sagt, skogen skal få stå og gro. Det var stadig uenighet mellom Hamsun og forstmannen på dette punkt. Den sommeren Ludvig Longum eide Nørholm solgte han tømmer på rot til Vessøen Dampsag for 120.000,- kroner, så behovet for planting var stort. 
     Men en type skogskjødsel drev Hamsun med iver. På sine faste kveldsturer mellom myrene hadde han med et hyssingnøste. Kom han over en plante som sto skjevt etter telehiv, eller en annen som hadde vårt utsatt for snebrekk, skar han en pinne og bandt opp stakkaren slik at den kunne klare seg. Som en barnelege gikk han visitten fra post til post. Denne del av arbeidet forteller også noe om Hamsuns sinnelag. 
    
Det hørte med to husmannsplasser til Nørholm. Huset på den ene lot Hamsun flytte ned til gården i 1922. Dette ble hans dikterstue og bibliotek. Huset mitt, som han kalte det. Bygget er enkelt med inngang i gavlen, gjennom en forgang kommer man inn i et stort rom. Rommet er delt på langs av bokhyller, og hyller kler også veggene. Mest kjent er kanskje hans «arbeidsbord», to trebukker med lem over, og oppå denne gråpapir og en spraglete voksduk.Alt ytterst spartansk. Slik måtte Hamsun ha det for å kunne arbeide. Arbeid under primitive forhold hadde fulgt Hamsun fra barnsben av.          Stundom, når det ble lengre mellom sjekkene fra forlaget enn regningene fra Agder Kjøpelag, kunne Hamsun bli mismodig. Det var ikke bare herlighet og glede å drive Nørholm. Arild sier om sin far at Hamsun var dikter og bonde, begge deler med hjerte og sinn. Han la vel for meget av drømmeren og svermeren i bondeyrket. I alle fall, Hamsun fikk aldri gardsdriften til å lønne seg i ordets gjengse forstand. 
     For utenverdenen var og blir Hamsun først og fremst dikteren. Kjent som mannen som skapte den moderne roman. Mannen som var blant de største og ble forbilde for det 20. århundredes diktere.
      Men for hans nårmeste fortonet det seg annerledes. Det er også meget som tyder på at Hamsun selv følte seg like meget som bonde. Og noe dårlig gårdbruker var han på ingen måte. Oppvokst på gård kunne han stelle både jord og dyr, og han fulgte med i fag- litteratur på området. Han kjøpte traktor og andre moderne maskiner og bygget to store siloer før noen annen i distriktet. Men at Hamsun kunne med stor fantasi foreta seg ett og annet som en vanlig nøktern bondemann aldri ville ha funnet på, er en annen sak. Gårdsbruket ble aldri levebrødet. 
      Det ser ut som Hamsun trengte spenningen mellom sine to yrker for å kunne komme fornyet tilbake til dem begge.

Når diktersynene trengte seg på og tok form av en ny roman, var det like vanskelig hver gang for Hamsun å løsrive seg fra driften av Nørholm. Men skulle han komme noen vei med boka, måtte han oppsøke sin form for ensomhet, stedet hvor tankene lystret mannen og ikke drev mannen hvileløst omkring. Han pakket kofferten og dro. Ansvaret for gårdsdriften ble igjen lagt over på Marie. Av brev ser vi hvordan tanker om gårdsdriften likevel fulgte ham som nissen på lasset. Hamsun går en gang så vidt som til å tale om «den satans boka» som ødelegger hele tilvårelsen for ham. I brev til Marie av mai 1920 skriver han: «Aa Gud, denne Satans Romanen som tar al Lyst og Tid og Krefter og Helse og Fred. Det skal våre den siste av hele Møkka - Møkka! (Konene ved Vandposten. Anm.) Jeg lengter etter deg og Børnene».
     Men når han så var vel igang med skrivearbeidet, kom han hjem som en seierherre og kunne fortsette i dikterstuen. Hamsun bidro ikke til driften så lenge han arbeidet med en bok. 
     Som bønder før ham erfarer også Hamsun at melkeprisene går opp og ned. I et brev til Hamsun på Hotel Norge, Lillesand skriver Marie i februar 1919, tre måneder etter overtakelsen: - Nu blir det adskillig Melk at sende paa Meieriet. Isår hvis det blir Mildvår og varmt i Fjøset, saa Dyrene ikke fryser. Vi har sendt 12 liter nu et par Dager, men morgen kommer Svartas Melk med, saa jeg antar vi maa kunne sende ca. 20 L.tr. pr. Dag, og det blir 9 Kr. Dagen det! Saa separerer vi Søndags-melken. (45 Øre literen. Anm.)
     I oktober 1924 så det svartere ut. Hamsun skriver til Arild og nårmest frarådet ham å overta gårdsdriften:
     - Det er trøstesløst med Gaarden og Gaardsbruket, Melkeprisen er slått ned igjen, vi sålger nu ikke så meget målk at det kan lønne Bestyreren, dertil kom Sveiseren og Reidar (Maries nevø), to Gjetergutter i Sommer. Og dertil kommer alt Kraftfor og al Kunstgjødsel. Nei det er trøstesløst...
     - Det er kostbart å ha Gaard, jeg er i det senere blitt tvilraadig om du skal bindes til denne Elendigheten. Og faar du naar Tiden kommer heller Lyst til noget andet saa skal du ikke presses ind i dette.

Likevel, Hamsun var uløselig knyttet til jorden. Arild beskriver sin far slik:
     - I 30 år hadde min far sittet som bonde på Nørholm, en suveren i sitt rike. Som han var en suveren i den dikterverden han også skapte. Tro mot sine idealer i hverdagens smått og stort. En svermer kanskje, en stabukk mot all matnyttig fornuft ofte, men en tilbeder av jorden og skogen og alt som gror.
     Arild forteller at da høyesterett i 1948 hadde dømt og Hamsun skulle utrede erstatningssummen, tok han Arild med på råd. Hamsun var sterkt inne på å la seg drive fra gården, istedenfor å pantsette forfatterrettighetene sine, trekke veksler på framtiden. Arild så det slik den gang at det gjaldt å holde på gården, hjemmet. - Men min far hadde vel rett, sier Arild i 1961.
     
     Knut Hamsun kjøpte Nørholm i 1918. Arild Hamsun overtar i 1948. Victoria Hamsun fra 1974. 
I år, 1999, har Nørholm vårt i familien Hamsuns eie i 81 år.

Gjengitt med tillatelse fra Landvik Historielag.

Ellinor Hamsuns Legat til Nørholms bevaring og Stiftelsen Nørholm, Postboks 198, 4802 Arendal